Behovet for en distrikstvennlig og solidarisk fordeling av turnusleger i Norge

| 26. mai 2010 | 1 Comment
Helen Brandstorp, Nasjonalt senter for distriktsmedisin

Helen Brandstorp, Nasjonalt senter for distriktsmedisin

Temaet «Helsedirektoratet raserer turnustjenesten» dukket opp på allmennlege-diskusjonforumet EYR. Leger diskutert at Helsedirektoratet og Legeforeningens indre sirkler ønsker å erstatte en velfungerende loddtrekning med at alle  turnusleger må «søke» om turnuslege-stilling.  900  turnuslegene  skal altså sende søknader til 50 sykehus og 450 allmennelge kontor for å få fullført legeutdanningen.

Helen Brandstorp, ansatt ved «Nasjonalt senter for distriktsmedisin» har samlet tankevekkende innspill og skriver godt om saken, gjengitt her med hennes tillatelse:

«Etter lanseringen av forslaget i Helsedirektoratet i april har et spørsmål fra en byråkrat sentral i arbeidet der opptatt meg.
«Hvorfor skal dere leger ha spesialordninger?»

En av hovedintensjonene med forslaget er å normalisere arbiedsgiver-og arbiedstakerforholdet. Gjennom det ønsker man å sikre gode vilkår for opplæring og rekruttering - ved å la litt mer av markedskreftene rå, slik de gjør ellers i samfunnet. Direkte søkning er derfor foreslått, i stedet for loddtrekning. For hvorfor skulle ikke de virke like godt på ferske cand.med som andre høyt utdannede?
Jeg tviler ikke på konkurranseinstinktene til våre unge kolleger, tvert imot, men jeg tviler på at det er på dette stadiet vi skal slippe de løs.

For leger trenger spesialordninger. Det er to hovedgrunner.
1) Leger skal besette stillinger i alle landets kommuner og sykehus. Det er ikke tilfelle for de fleste andre med lang og sentralisert utdannelse, som jurister, sivil- ingeniører eller -økonomer. Det er imidlertid tilfelle for prester og tannleger. Begge grupper sliter stort med bemanningen i distriktene. Blant prester er det forlengst laget ordninger der man kan innsetes uten teologiutdannelse.

2) Leger er viktige små tannhjul i det landsomfattende Helsevesenet. Få andre «vesen» har i same grad behov for internt samarbeid. Leger i kommunene samarbeider i stadig større grad med flere sykehus i egen region. Funksjonsfordeling gjør dette nødvendig. Spesialiseringen gjør også samarbeid med sykehus i andre landsdeler nødvendig. Finnmarksleger sender pasienter til Sunnaas, Rikshospitalet eller Haukelands brannskadeavdeling. Heldigvis er det slik at de aller fleste overleger på spesialiserte steder har hatt sin turnustid ute i småkomuner og steder de ellers kanskje ikke ville sett nytten av å bo rent karrieremessig. Det er et grunnlag tilstede for god kommunikasjon og forståelse for geografiske utfordringer.

Fylkeslegen i Finnmark, Karin Straume, var raskt ute og advarte mot direkte søkning. http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3569500.ece
Hun tror de flinkeste vil sikte seg inn mot jobber i sentrale strøk og de dårligste presses ut i periferien. I en fersk artikkel i WHO Bulletin viser hun hvordan nettopp god veiledning i turnustjenesten gjør at nær dobbelt så mange som forventet tar sn første jobb i Nord-Norge etter sin turnustjeneste. Det er eksponeringen for det «gode liv på landet», som gjør utslaget. Et godt liv mange ikke visste noe om (meg selv innbefattet).  Mange av turnuslegene i Straumes materiale ønsket seg aldri til landsdelen, men loddtrekningen gir som kjent en tilfeldig fordeling av gode leger til alle kommuner og lokalsykehus i landet. Har de først tatt seg sin første fastlegejobb i Finnmark, fanges de fort opp og får desentralisert spesialistutdanning. «The post-training retention of primary care physicians after 5 years currently stands at 65%.»
http://www.who.int/bulletin/volumes/88/5/09-072686.pdf

Direkte søkning er løsningen Sverige har valgt.
Tall om fastleger i bl.a. Norge og Sverige fra Commonwealth Fund-undersøkelsen (2009) viser at det er tankevekkende andre tall på både ønske om å slutte i stillingen, men også opplevd fastlegemangel hos våre naboer.51,6 % av fastleger i Sverige vurderer at det er et stort problem å få få fastleger til stedet de jobber, mot 9,4 i Norge. Dette til tross for at 30 % av fastlegene har praksis i rurale strøk i Norge og bare 20 % i Sverige. Svenskene har en annen distriktspolitikk så her er det flere faktorer som virker, men de sliter altså stort med å få fastleger: 57% vurderer å slutte i løpet av de kommende 5 år, mot 14 % i Norge. Det ser ikke bra ut mht til tannhjulene i viktige deler av det svenske helsevesenet. http://www.kunnskapssenteret.no/Publikasjoner/7669.cms
Statsråd Anne Grete Strøm-Erichsen åpnet årets store Helsekonferanse med å sittere en blogg om ambulansebistad fra sør til nord i forbindelse med askeproblemet: «Nord er sør, øst er vest. Hele greien henger sammen og heter Norge. Bedre kan det vel neppe sies», mente vår minister http://media.smartcom.no/sosial_og_helse/helsekonferansen/
Lokale ambulansearbeidere i Finnmark forteller i etterkant at dette ble et godt møte og nå ønsker de seg gjensidige hospiterings ordninger. Ambulansepersonellet fra Asker, Ski og Oslo ante ikke hvor spennende det kan være å jobbe med lange avstander, natur og vær slik det er nordpå.

Vårt helsevesenet er et stort sammenhengende vesen der vi trenger trenger gode arbeidere over alt. Vi vet loddtrekningen bidrar til rekruttering og stabilisering. Lønn, spesialavtaler eller skattefritak har ikke vist samme effekt noe sted, ikke i hele verden. Det er eksponeringen og den gode utdanningen lokalt forskningen på feltet viser har effekt, i tillegg til å få leger fra distriktene til å reise tilbake dit. Inntil vi har endret legeutdanningene våre radikalt i den retningen må loddtrekningen beholdes.
Dette er studentene i Tromsø enige i (ref. artikkelen til Jo-Endre Midtbu).

Helen Brandstorp,
Ansatt ved Nasjonalt senter for distriktsmedisin og Fylkeslegen i Finnmark

Category: Uncategorized

Leave a Reply