Hjem > Varslersak Tromsø fengsel > Gatemagasinet «Virkelig»: Varslersaken ved Tromsø fengsel (1 av 8)

Gatemagasinet «Virkelig»: Varslersaken ved Tromsø fengsel (1 av 8)

6 august 2010
Del
Skriv en kommentar Gå til kommentarer

Forside gatemagasinet Virkelig, våren 2010

«Redaktør Eirik Junge Eliassen og hans team har jobbet intenst i et halvt år med å sette seg inn i maktkampen i Tromsø fengsel. Les den rystende dokumentaren om konflikten som spiller russisk rulett med de innsattes helse.»

Hovedartikkel fengselshelse:
Hvem har ansvaret for Pernille Sørensens død?

Artikkelserien i «Virkelig» Last ned tema-nummeret  som en PDF 1,1 Mb) eller les nettversjon av artiklene:

Pernille Sørensen
f. 20.06.74 – d. 06.04.05.

Legen vs. fengselsledelsen

Intervju med fengselslege Kjetil Karlsen

Intervju med tidligere fengselsleder Liv-Rigmor Eidissen

Pernille Sørensens soning: -Det måtte gå galt

Fengselskonflikten: straff viktigere enn liv og helse?

Kilder for artikkelserien:

• Pernille Sørensens medisinske journaler fra UNN, Sosialmedisinsk senter og Tromsø fengsel, tilgang til disse via Pernille Sørensens mor.
• Samtaler med Pernille Sørensens etterlatte, som har fridd alle impliserte fra taushetsplikten.
• Samtaler med Pernille Sørensens venner.
• Samtaler med tidligere fanger under vårt kildevern.
• Kontakt med leger, sykepleiere og fengselsbetjenter i hovedsak fritatt fra taushetsplikt. Disse er navngitt i teksten.
• Kjetil Karlsens foredrag, Kriminalpolitisk seminar i Oslo: http://bit.ly/fengselskonflikten
• Korrespondanse kriminalomsorg, kommune, fengselsledelse, helse- og justismyndigheter, vises til datoer i selve teksten.
• Tilgang via postjournaler, behandlere og pårørende.
• Diverse medieoppslag. Vises til i teksten.
• Redaktør Eirik Junge Eliassen karakteriserer seg som bekjent av legene Mads Gilbert, Jan Harald Nilsen og Kjetil Karlsen. Ut over dette har redaksjonen ingen annen personlig kjennskap til noen andre impliserte i saken.

  1. 8 august 2010 @ 21:29 | #1

    Takk til deg Kjetil Karlsen for din modige og tydelige kamp for et bedre vern for innsatte.

    Det er en tragedie å lese om det som har skjedd i Tromsø fengsel, det er lett å gjøre seg noen refleksjoner om hvordan fanger generelt blir behandlet eller hørt i fengsel når en lege ikke blir tatt notis av når han prøver å gjøre sin jobb på en best mulig måte.

    Jeg håper inderlig at denne saken vil føre til endringer. Systemsvikt, vi ser det i alle instanser, men jeg tror mange på toppen undervurderer folkets makt fremover nå. Vi finner hverandre i nettverk, og jeg håper at de skal få spise i seg sin arroganse i fremtida når vi har sluttet å godta makt-arroganse som tar liv.

    Det er på tide at flere leger og andre nå vil stå frem og si fra når noe er galt i ledelsen enten det er i fengsel eller andre steder. Menn som Kjetil Karlsen bør ikke bli stående alene i en så alvorlig sak.

    • admin
      9 august 2010 @ 00:56 | #2

      @Bente: Jeg tror du har rett i at sosiale medier kan bygge ned maktbastioner. Økt kunnskap på grasrotplan kan lede til nødvendige forandringer. Endringer i praksis kommer som oftest forut for endring av regler og lovverk. Hvilke nettverk blant innsatte og pårørende kan bedre soningsforhold og lette veien tilbake til samfunnet?

  2. synne
    8 august 2010 @ 21:36 | #3

    Dette var en gripende historie,men det er jo kjent hvordan poltiet behandler mennesker det er en skam. Slike mennesker må få sparken med en gang.Legen gjorde en fantastisk jobb.

    • admin
      9 august 2010 @ 00:10 | #4

      Takk for kommentar, Synne! Det er kriminalomsorgen og ikke politiet som hadde ansvaret for Pernille Sørensen da hun sonet. Din reaksjon om å avskjedige ansatte er forståelig, men dialog og fokus på positive mål er både konstruktivt og mulig. Kjetil Karlsen har utrettelig arbeidet for å heve kompetansen innen fengselsmedisin slik at innsatte kan få nødvendig helsehjelp.

  3. aurora
    8 august 2010 @ 22:51 | #5

    Dersom alle prosedyrer er fulgt til punkt og prikke er de åpenbart sviktende. Det burde da være mulig å få til soning også for folk med panikkangst – selv om behandling åpenbart hadde vært en bedre ide.

    Fengsesledelsen virker ikke å være spesielt interessert i at andre skal ha noe å si- men inntil Eidissen tar embedseksamen får hun finne seg i at andre har bedre kvalifikasjoner for å vurdere suicidalitet. Kanskje på tide å se på holdningene til folk [i kriminalomsorgen]? Det er ikke dødsstraff for å være syk narkoman, men det er fort nok det som blir konsekvensen.

    • admin
      9 august 2010 @ 00:32 | #6

      Takk for innspill, Aurora!

      Prosedyrer er ikke fulgt. Den tidligere fengselsledelsen og kriminalomsorgen har forsøkt å skjule svikt, og skal etterforskes for forfalskning av dokumenter. Etterforskningen ble forsøkt henlagt midt i fellesferien av justismyndighetene, tross åpenbar grunnlag for etterforskning kfr. VGs interessante dokumentasjon.

      Feilgrep er umulig å unngå. Når tragedien inntreffer må vi, av respekt for avdøde og efterlatte, sørge for å lære av feilene. Fengselslegen har lagt ned grundig arbeid for å forbedre soningsforholdene for norske fanger: http://www.helsebiblioteket.no/Fengselshelse/32877.cms

  4. Tulla samuelsen
    8 august 2010 @ 23:05 | #7

    Du gjør en kjempejobb for å endre holdningene betjentene har for fangene de er satt til å ta vare på.
    Du har manges støtte,og du må aldri gi deg, har sjøl vært fange og kjenner til disse menneskenes brudd på menneskerettigheter og anstendighet. Det er faktisk straffbart å unnlate å hjelpe mennesker som står i fare for å dø.

    Tusen takk for ditt mot.

  5. Aina Viola Larsen
    9 august 2010 @ 00:25 | #8

    Jeg har en sønn som har sittet inne i fengsel. Han hadde også panikk angst for å bli innelåst ,men der han satt  viste betjentene menneskelighet.  De hadde i samtale med oss som pårørende og lege + oppnevnt advokat ordnet så vår sønn slapp og ha døren lukket inn til sin celle og da gikk det veldig bra. I dag har min sønn det veldig bra og har fått sin livskvalitet tilbake. [Innlegget er forkortet]

    • admin
      9 august 2010 @ 01:12 | #9

      @Aina: Takk for at du deler dine erfaringer! Jeg tror slike håpsfortellinger kan bidra til økt medmenneskelighet og nødvendige forbedringer.

      @Tulla: Lov om menneskerettigheter kan bli et viktig verktøy for forbedringer. Hvordan man behandler de «anderledes tenkende» beskriver graden av sivilisasjon i et samfunn.

  6. anna
    9 august 2010 @ 06:31 | #10

    Det er så tragisk at en kan grine av mindre. Hvor er medmenneskelighet og hjertvarme blant fengselsbetjentene? De skal være SÅ glad det ikke er dem selv eller deres barn som ble narkomane. Og alle vet at typiske narkoman-sykdommer smitter ved blod, ikke spytt. Hvem tror de de er, som bestemmer å la et menneske dø, uten å prøve å redde det? Er de det ikke, MÅ fengselsbetjenter tydeligvis pålegges å gi førstehjelp til innsatte som trenger det. Antagelig er de ikke pålagt dette. Man skulle tro det var en selvfølge at de ville gjøre det; at man må lovpålegge det er virkelig ille.

    En annen ting er den grove forsømmelsen ved ikke å sjekke den innsatte ordentlig hver halvtime. Det er sikkert ekstra jobb når noen ikke svarer, men det er det som er jobben deres. De har et stort ansvar for de menneskene som er fengslet.

    En annen ting er abstinens. Abstinens er ikke bare forferdelig fysisk, psykisk er den også helt grusom. Det er lett å bli suicidel da. Det hadde vørt så mye bedre om mennesker som fikk abstinens når de ble fengslet, fikk i det minste, en nedtrapping. Ja, de skal jo liksom straffes i fengsel, men det er selve fengslingen som er straffen. Det virker som en del helsepersonell ikke vet hvor farlig abstinens egentlig er. Besvimelsen og blod-oppkast som Pernille kommer ganske sikkert av abstinens. Man kan også gjerne få epileptiske anfall, hukommelsestap og psykoser- etter altfor mange døgn eller uker uten søvn, skjer det ting både psykisk og fysisk.

    Dette håper jeg virkelig det blir gjort noe med-vi i norge som er så humanitære og hjelper mennesker i andre land- og så lar vi slikt skje i eget hjemland, med våre egne. Det er en skam.

    Det er lett å dømme, fengselsbetjenter dømmer narkomane, vi dømmer dem som ikke gjorde noe for Pernille. Selvsagt, jeg kjenner ikke deres situasjon der og da, og skal ikke dømme. Men det er klart:holdningsendringer, lovpålegg og jevnlig kursing i slikt er veien å gå.
    Takk til legen, som tar tak i dette. La oss ikke glemme dette før vi får til en forandring!

  7. 9 august 2010 @ 09:37 | #11

    Historien om Pernille, er utrolig trist, og kunne/burde vært unngått om systemet både utenfor og innenfor fengslet, hadde fungert normalt.
    Jeg har kun artikkelen og forholde meg til, og tar utgangspunkt i denne i mine kommentarer.

    1. En person som har utviklet avhengighet til psykoaktive stoffer, og  har behov for avrusing, skal tilbys kyndig kontrolert avrusing i kontrolert miljø. Man skal aldri gi en rusavhengig hele » godteposen» med medikamenter den har utviklet et uhåndterlig forhold til. Dette i seg selv- kan være nok til å ta livet av en person. Legen som er ansvarlig for denne hånteringen, er ansvarlig for å ha gitt pasienten ukyndig behandling.

    2. Fengslet: Staten har lagt rammevilkårene for den makt fengslet har til å overprøve fagpersoners vurderinger av fangers fysiske og psykiske helse. Ut fra dette er staten ansvarlig for at de legger til rette for at ukyndige ansatte får ansvar for helsespørsmål de ikke har kompetanse til å foreta.

    På den annen side bør en leder av et fengsel være såpass oppegående at den kan ta stilling til hvor eget kompetansenivå går.
    Pernille har også en gang i tiden fått en dom- og det ville overraske meg om ikke hennes psykiske tilstand og rusproblemer ble gjort kjent i retten. Retten burde i såfall utfra dette lagt vilkårene til rette for at personen fikk avsone sin dom på en forsvarlig måte.
    Når det gjelder fordomsfulle holdninger til rusavhengige blandt ansatte- er dette bare en gjenspeiling av samfunnets fordomsfulle holdninger generelt – slik jeg ser det. I denne saken og i fengsler spesielt bør betjenters mennesksyn derfor prøves, før man besettes til å passe på personer som skal avgrenses fra det øvrige samfunn- for den periode aktuel dom tilsier det.
    Utfra de rammevilkår og makt fengslet har i helsespørsmål- burde utdannlesen være i trå med de fullmakter staten gir fengslene. Dette er det også staten som har et ansvar for.

    Jeg har egentlig bare en kommentar til den situasjon lege Kjetil Karlsen må ha befunnet seg i: ET MARERITT- både menneskelig, etisk, og faglig.

  8. 13 august 2010 @ 10:59 | #12

    Hei.
    Og takk for at dere forteller historien om Pernille Sørensen, jeg får assosiasjoner til enkelte avsnitt i min mors mappe fra Åsgård i begynnelsen av 1970-årene, uten at det var like langvarig eller alvorlig, men reaksjonene hun ble møtt med, både dengang og i årene etter, kan sammenliknes. 

    Som jeg pleier å nevne i sammenhenger som denne har jeg, først og fremst for min egen del, oversatt en fag/selvhjelpsbok om skam* – den har hjulpet meg, med barndom og oppvekst midt oppi mildere utgaver av slike ting, til å forstå den irrasjonelt fastlåste ansvarsfraskrivelsesholdningen som «øvrigheta» (over hele vestverden synes det som) igjen og igjen viser i sammenhenger som dette.

    Som barn i slike oppvekstforhold kan man ikke bare si at dette må noen andre ordne for så å gå hjem til kjøttkakene – jeg måtte forholde meg til virkeligheten der og da, finne ett system i det og navigere i forhold til det. Noe jeg og har gjort, ofte til manges forundring.

    Det er og endel av grunnen til at jeg ikke hverken er lege, politi, fengselsbetjent eller tar andre former for hjelper- eller vokter-yrker i denne kulturen; selv om både vilje og intensjoner kan være på topp synes utdanningen å være *altfor* dårlig, særlig hos vokterne. Sviket er nok gammelt og starter nok helt på toppen, men jeg tror det først og fremst består av en ego-forsvarsbasert uvilje mot å lære noe nytt, særlig noe på ett annet språk eller fra en annen kultur, noe utenifra, noe Bradshaws bok også forklarer det psykologiske grunnlaget for. «The quick and dirty»-fix er å fjerne slike folk fra å ha slikt ansvar og få inn nye, men så lenge de holder budsjettene ser vel ikke «øvrigheta» noe behov for det heller. «Øvrigheta» er jo også mennesker, med sine historier og ditto ego-baserte og irrasjonelle psykiske sperrer mot å ta ansvar. Jeg mener de og må byttes ut med sunnere mennesker, og lurer på hvor mange til som må dø før folk flest ser det.

    Internett gjør det heldivis (men og ubehageligvis) raskere tydeligere. – Sett i forhold til de ressurser og den kunnskap vi har eller kan skaffe skjer det mye som er stor skam i dette lille landet vårt. Både skyld og skam er hver for seg sterke nok følelser til å forvrenge virkeligheten (slik som forelskelse) og sammen forsterker de hverandre. Jeg tror skyld og skam for det som har skjedd og skjer hindrer ansvarlige i å åpne seg og ville lære noe nytt, hvis det ikke kommer fra deres egne autoriteter, noe det altså foreløpig ikke gjør. Og jeg tror kunnskap og bevissthet om skyld og skam (skyld er og behandlet i boken jeg viser til) er en både farbar og ansvarlig vei ut av dette uføret, derfor maser jeg om boken jeg har oversatt. Med kunnskapen derfra i bakhodet mener jeg det blir lettere både å navigere i eget liv (ble det for meg) og lettere å sette sammen sunnere organisasjonsledelser i både store og små sammenhenger. (for med fortsatt ubevissthet og manglende kunnskap vil dette forverres ytterligere, uansett hvor mye penger man hodeløst kaster på problemet (kanskje på grunn av det))

    Heldigvis finnes det både journalister og leger som rager høyere enn å bli stanset av slike ubevisste sperrer i seg selv, denne historien vitner om flere, de er lyset og heltene her – helhjertet takk til dem for deres arbeide fra meg!
    mvh.

    * Boken heter «Healing the shame that binds you», er skrevet av en Texaner ved navn John Bradshaw og, hvis interessert, kan lastes ned herfra; http://www.bgeeworld.com/skam/index.html

  9. terje martinsen
    5 september 2010 @ 14:55 | #13

    dette synliggjør mangler i kriminalomsorgen, og hvordan rutiner over lang tid gjør mennesker blinde. men det som er farlig, er når menneskeliv blir brikker i et spill, for å dekke over feilvurderinger og direkte tråkke på folk som vil finne ut av hva som har skjedd i disse og andre dødsfall i norske fengsler. for meg ser dette ut som bare toppen av et X antall stygge overgrep som har ført til lidelser og død pga. ukyndighet i noe så enkelt, som enkel førstehjelp. det er helt klart at dr.karlsen her har truffet et ømt punkt i kriminalomsorgen som skal dekkes til koste hva det vil…. så her er det viktigt å stå på og ikke gi deg/dere.. sannheten vil komme og de ansvarlige vil forhåpentlig få som fortjent. men er ikke det viktigste at dette ikke skjer igjen og igjen… nå sist i Arendal fengsel forige helg. 23åring etter 2 selvmordforsøk klarte det på 3 forsøk… dette må STOPPES!!!!

  10. B.E. Bjorbekkmo
    6 oktober 2010 @ 18:01 | #14

    Om noen tror det er så veldig mye annerledes i andre fegsel bør de kaskje undersøke det litt nærmere.
    -og da mener jeg ikke å stille ledelsen et par spørsmål.
    Man vil da finne at denne praksisen er helt vanlig.

  1. Ingen tilbakespor enda.