Hjem > Uavhengig granskning, Universitetet i Oslo > Forsøkspersoner døde – UiO ber ikke om uavhengig granskning

Forsøkspersoner døde – UiO ber ikke om uavhengig granskning

12 november 2008
Del
Skriv en kommentar Gå til kommentarer

En uke er gått siden jeg sendte dette brevet til Universitetet i Oslo. Jeg påpeker at Medisinsk Fakultet ved Universitetet i Oslo har foretatt en avledningsmanøver for å unngå en uavhengig granskning av dødsfall under forskning ledet av psykiater Helge Waal. Forsøkspersonene var narkomane som ble nektet kjent livreddende behandling. Dette er uetisk og brudd på norsk lov. Likevel ønsker tilsynelatende Universitetet i Oslo  å dysse ned denne saken, og viser at man ingenting har lært av Sudbø saken. Hele brevet er gjengitt nedenfor.

Joe Siri Ekgren, almenlege
Berge Liv-aksjonen
Majorstuaklinikken
Slemdalsveien 1,
0369 Oslo                            Oslo, 5. november, 2008
tlf 45 48 80 08

Universitetsdirektør Gunn-Elin Aa. Bjørneboe
g.e.bjorneboe@admin.uio.no
UiO

Møte med universitetsdirektøren og informasjonssjefen?

Universitetet i Oslo har i sommer blitt skarpt kritisert for uetisk, og sannsynligvis ulovlig, forskning ledet av professor Helge Waal ved medisinsk fakultet. Pasienter har omkommet. Universitetet har øyensynlig ikke forstått alvoret. Dette er en sak som har langt videre ramifikasjoner enn Sudbø-saken, og kan få vesentlig betydning for Universitetets renommé og goodwill. På vegne av Berge Liv-aksjonen håper at informasjonssjefen og/eller universitetsdirektøren har tid til å ta et møte i nær fremtid. Et viktig tema er hvordan Universitetet stiller seg til å ta til orde for en uavhengig granskning slik man hadde i Sudbø-saken. Det kan være nyttig at Universitetet er forberedt på hvilke tiltak er planlagt for å realisere en slik uavhengig granskning.

Nedenfor er gjengitt bakteppet for et møte. Fremtidig aksjon er ikke nevnt, men kan presenteres på et evt. møte hvis det er interesse for det.

Bakgrunn
Narkomane pasienter deltar i forskning med livet som innsats og medisiner som belønning. Opioidavhengige pasienter har en sykdom med høy sykelighet og dødelighet, men nektes akutt livreddende medisin. Forskningsmiljøet har vært premissleverandør til forvaltningen, og har ansvar for at pasienter med en livstruende tilstand må vente i måneder og år på skadereduserende og livreddende behandling. Det går ca. to ti-år fra debut til pasienten får metadon eller Subutex. Det er brudd på

  • menneskerettighetsloven,
  • pasientloven
  • legeloven samt
  • strafferettens paragraf 242 om å forlate en person i hjelpeløs tilstand.

Pasienter i en prekær situasjon, avskåret fra akuttbehandling, rekrutteres til forskningsprosjekter ved UiO som er unødvendige, uetiske og farlige. Dette er brudd på etiske kjøreregler som Helsinki-deklarasjonen og brudd på norsk lov.

Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo er gjort kjent med dokumenterte brudd på norsk lov og uetisk forskning. I stedet for å be om en uavhengig granskning som i Sudbø-saken, velger professor Waal og medisinsk fakultet å lage et «etikkseminar». «Seminaret» kan best oppsummeres som en avledningsmanøver der «Medisinsk fakultet gransker medisinsk fakultet». Denne påstand hviler på følgende observasjoner:

  1. Den prekære mangelen på akutt behandling for denne pasientgruppen var ikke et tema.
  2. Ingen pasienter ble invitert, eller fikk uttale seg, selv ikke den som har uttalt seg til pressen.
  3. Man unnlot å problematisere Professor Helge Waals mange roller som
    – behandler med ansvar for pasienter i en prekær situasjon i kø for behandling
    – forsker med publiseringsbehov som rekrutterer fra samme kø
    – fagsjef LAR-Øst
    – rådgiver for politikere og forvaltning, og
    – arkitekt av et system av rigid og  restriktiv behandling.
  4. Stipendiater ble presentert som «prosjektledere» i prosjekter der professor Waal de facto er prosjektleder. Det var de som fikk oppgaven med å fronte de etiske sidene ved prosjektene selv om det ikke var de som hadde medisinsk faglig ansvar.
  5. I seminaret ble prosjektene summarisk presentert uten at man tok en omfattende  diskusjon rundt hvert forsøk. Plenumsdebatten ble derfor raskt uoversiktlig og teoretisk, slik Solbakk på forhånd hadde advart mot.
  6. Universitetet har et høyst oppegående fagmiljø i Senter for Menneskerettigheter (SMR) som I pressen har stilt seg kritisk til forskningen. SMR var angivelig «invitert» men altså ikke tilstede.
  7. En “seminar-rapport” skal forfattes av en redaksjonsgruppe på 3, ledet av den kritiserte professoren selv.
  8. Ingen pårørerende fikk slippe til.
  9. Angivelig forsker man for å bedre behandling av pasienter. Seminaret berørte ikke et hett tema: positive forskningsfunn kommer ikke pasientgruppen til gode.
  10. Videre diskusjon etter «seminaret» avskjæres ved arrangøren ikke har gjort opptak av plenumsdebatter og muntlige diskusjoner, og dertil holder tilbake slidespresentasjonene og utskrift foredrag, som visstnok skal frigis når “seminar-rapporten” er klar ”om noen måneder”.

Til tross for innlegget til tidligere stipendiat Hege Kornør som presenterte sterk kritikk fra fagfellevurderingen, og professor Solbakks etikk bidrag, fremsto seminaret som en avledningsmanøver for å unngå videre kritikk og granskning.

Universitetet i Oslo har ikke tatt lærdom av Sudbø-saken. Hadde UiO vært trygg på at professor Waals forskning holder mål etisk og viteskapelig, ville UiO selv bedt om en uavhengig granskning, og attpåtil hilst den velkommen som en kvalitetssikring. Det har ikke skjedd.

Istedet satser man på en avledningsmanøver der hovedaktøren, desperate pasienter, ikke blir hørt. Vi må nøye oss med professoren som talsmann for forsøkspersonene, som altså er behandlingstrengende pasienter med en livstruende tilstan.

Professor Waal ved UiO kvalifiserer sitt eget arbeid med utsagn som «Mange misbrukere jeg har snakket med, framhever tvert imot at de er glade over å bli spurt og å bli sett.» De professor Waal stigmatiserer som «misbrukere» er faktisk pasienter, pasienter som er avskåret fra akutt livreddende behandling, og som setter livet til i medisinske eksperimenter i håp om å få behandling. Er pasientens glede over å bli spurt egentlig uttrykk for et «Stockholm-syndrom», der fangen fatter sympati for sin fangevokter?

Professor Waal har sikkert hatt de beste intensjoner, men gode intensjoner forhindrer ikke interessekonflikt og krenkelse av elementære menneskerettigheter.

Det er helt klart at behandling har forrang for forskning. Flere spørsmål står ubesvart, deriblant: Var opioidavhengige pasienters deltagelse i medisinsk forskning, herunder eksperimentet LAR, frivillig?

Det kan vi få svar på ved at man lager
•    en uavhengig granskning der hovedpersonen, pasientene, får komme til orde.
•    opioidavhengige pasienter får akutt medikamentell behandling innen 6 timer etter FØRSTE kontakt med helsevesenet. Da først vil pasienten ha reelle valgmuligheter.

Vi trenger forskning, men den skal følge norsk lov, etiske kjøreregler og anerkjente vitenskapelige prinsipper.

På forhånd takk for snarlig svar.

Med vennlig hilsen

(sign)
Joe Siri Ekgren, almenlege
UiO ’98
Berge Liv aksjonen
http://www.bergeliv.no
tlf 45 48 80 08

kopi til
Informasjonsavdelingen
postmottak.

  1. 12 november 2008 @ 21:45 | #1

    Hei Joe.
    Dette er så groteskt og uetisk at det må frem i lyset.
    Som tidligere narkoman og nå redaktør for nettstedet Narkoman.net, setter jeg utrolig stor oris på det engasjementet du viser ovenfor mennesker som ofte stigmatiseres som søppel og mye annet negativt.

    Dette må de da ta alvorlig?

    Med de beste hilsninger fra
    Trond Henriksen

    Redaktør Narkoman.net

  2. Joe
    12 november 2008 @ 22:26 | #2

    @Trond Henriksen
    Takk for ditt bidrag til å sette fokus på saken på ditt websted for pasienter og pårørende!

    Universitetet kommer til å ta det alvorlig. Hver onsdag fremover kommer denne saken til å få et fokus, hver gang på forskjellig måte inntil myndighetene innleder en uavhengig granskning. Helsetilsynet kan ikke stå for en uavhengig granskning fordi Helsetilsynet ikke har tilstrekkelig faglig kompetanse og brukt veiledere som er laget av bla. en kritisert forskers «anbefalinger». (Slike «ekspertutsagn» har forøvrig laveste rang på skalaen når det gjelder kunnskapsbasert medisin.)

    Fint om du kan be pasienter og pårørende ta kontakt dersom de har deltatt i forskning og ønsker å dele sine erfaringer.

    Den ultimate eksperimentelle behandlingen er LAR, som vel ikke er lagt frem for noe etisk komité og der leder for etisk råd i Legeforeningen har sagt rett ut at «Denne saken er for brennbar» til at de ville se på de etiske ved å nekte pasienter kjent livreddende behandling.

    Alt godt,
    Joe Siri Ekgren

  3. 13 november 2008 @ 19:04 | #3

    Kjære Joe Siri Ekgren

    Jeg synes du gjør en kjempeinnsats for den pasientgruppen som med liten tvil blir dårligst behandlet og mest neglisjert. Selvsagt gjøres det utrolig mye bra også, det opplever jeg selv. Kom meg til slutt inn i LAR og får leve ett godt liv sammen med datra mi. Men jeg har gjennom mine år med problem opplevd mye av det stikk motsatte også, og også gjennom å være pårørende og gjennom de utallige beretninger om forhold som gjør en sint, fortvilt og redd for at det kan være slik i dagens Norge.
    Denne saken du beskriver er bekymringsfull, på flere plan. Behandlings- og forsøksmessig, etisk og den manglende vilje til å gå inn på etiske og behandlingsmessige prinsipp. Men før jeg sier noe mer om akkurat dette, skulle jeg gjerne lest mer om det som er bakgrunnen for ditt brevs innhold. Har lest og hørt om disse forsøkene tidligere, men føler jeg ikke har så mye kjennskap til hva de går ut på. Nå har jeg funnet frem på nettet artikler som omtaler forsøkene med placebo for pasienter i kø for LAR-behandling. Det er dette du sikter til som bakgrunn for din kritikk, regner jeg med? Ble litt usikker på om du i tillegg også retter en kritikk til LAR generelt i brevet? Er det i såfall at det skal være så vanskelig å komme inn i LAR og den lange ventetiden¨på livreddende medisiner, eller er du også kritisk til LAR som behandlingsmodell?
    Er veldig interessert å lese mer om disse forsøkene, slik jeg også kan se din kritikk i bedre sammenheng med det som har pågått. Har du noen linker som sier litt om dette, også i dybden? Finnes det noen offentlig rapport eller dokument som beskriver forsøkene? Vi trenger mennesker som deg som pådriver, når ikke de ansvarlige selv er villige slik jeg forstår deg til å se på forsøkets karakter og kritikkverdige forhold.

    Jeg ser du har fått ny nettside siden sist jeg var inne, så kanskje er det på trappene (eller bare jeg som ikke fant det), men et tips kan være å legge inn bakgrunnsstoff om disse forsøkene som ble gjort slik man lettere ser hva de redselsfulle forsøkene gikk ut på..For det er jo bare helt utrolig å gi placebo til livstruende syke mennesker, når man så udiskutabelt har livreddende medisin!

    Jeg støtter fullt ut ditt forslag om at opiatavhengige bør få medisinsk behandling straks etter at de har tatt kontakt med helseapparatet. I Danmark har de vel 14 dager (men usikker på om det er fristen for medikamentell behandling eller annen hjelp). Men 6 timer er et rimelig krav. For hvorfor skal livstruende syke mennesker måtte vente på medisin som man gjennom all forskning og empiri vet hjelper? Det er i dag helt uhørt at man skal gå måneder og år og vente på medisinsk hjelp. Mennesker dør i påvente, får forverret sitt rusproblem og nedsatt enda mer sin livskvalitet gjennom denne ventetiden. Tenk all positivt det hadde medfør t å gi opiat/opioidavhengige rask medisinsk hjelp. Det viktigste her er selvsagt rusmiddelbrukeren, men ser vi det i en større kontekst vil rask medisinering ha vidstrakte positive konsekvenser. Mindre press på behandlingsapparatet, mindre illegal omsetning, positive samfunnsmessige og samfunnsøkonomiske konsekvenser, mindre lidelse blant barn og pårørende. Bare for å nevne noe. Men det viktigste er at mennesker som hver dag lider stort og er i dødsfare, får rask hjelp.

    Jeg kan på sett og vis forstå legers tilbakeholdenhet for å skrive ut medisiner, fordi de da kan risikere både det ene og andre. Restriksjonene i dag nekter mange leger å utføre sine egne etiske prinsipp, så det er først og fremst lovgivningen man må endre. Men jeg registrerer jo mange legers kvaler her; å redde liv og helse slik legegjerningen fordrer og slik de selv moralsk opplever sin plikt, og risikere pisk og straff, eller å la være og dermed gå imot både egne og yrkets mål og gjerning.

    Jeg beundrer ditt engasjement, og skulle ønske flere med din faglige bakgrunn tok opp kampen. Stå på videre, det du gjør har stor betydning og utgjør forskjell!

    Til slutt noen punkt jeg mener er viktig i forhold til å gi medisinsk hjelp:
    – Rask medisinering for opiatavhengige, hvor fastlege kan ta denne beslutningen
    – La det bli lettere å komme inn i LAR, både ut fra bakgrunnen til søker og ut ifra å forenkle søknadsprosessen (å søke LAR fordrer enten at man er frisk nok til å skaffe til veie dokumentasjon i det vide og det brede, om det i det hele tatt finnes dokumentasjon, samt å være frisk nok til å stå på, følge opp og gjøre en innsats selv, eller at man har pårørende som kan gjøre denne jobben, eller at man er heldig og treffer på engasjerte mennesker i hjelpeapparatet)
    – Endre både inntaks- og utskrivingspraksis, hvor man ikke kastes tilbake på gata i livsfare om man ikke greier å bli symptomfri av sykdommen man behandles for
    – Og/ eller få til et lavterseltilbud med substitusjonsbehandling
    – Finne en måte å kunne hjelpe mennesker som har levd en normalisert hverdag på illegale opioider uten noen som helst kontakt med hjelpeapparatet om dette problemet, og dermed ikke kan fremskaffe dokumentasjon på sin avhengighet og sitt behandlingsbehov. Bla. lever mange mødre med omsorg for barn i slik dag, gjerne mennesker som tidligere har hatt en omfattende rusbruk, men siden gått over til selvmedisinering, gjerne i forbindelse med barneomsorg. Jeg har selv stått i denne situasjonen, og er overrasket over hvor mange flere jeg hører om som er i denne situasjonen. Disse tørr ikke oppsøke hjelpeapparatet i frykt for barna, og føler det også nytteløst i den hensikt å søke LAR fordi de ikke kan fremskaffe dokumentasjon. Hvordan kan man også hjelpe disse menneskene?

    Takk for meg!

  4. Joe
    13 november 2008 @ 23:18 | #4

    @Tingeling
    Takk for dine velformulerte og veloverveide betraktninger og positive tilbakemeldinger, Tingeling!

    Jeg skulle gjerne hatt en lengre dialog, men det får jeg ikke til nå. Kanskje jeg lage en egen post med ditt brev som utgangspunkt. I mellomtiden håper jeg det er ok at dine innspill danner en momentliste:

    1) «Lag en oversikt og presentér forskningen ved UiO og vis brudd på norsk lov, etikk og vitenskapelighet.» Det er særlig «Nedtrappingsprosjektet» som er graverende.
    Dette forsøket var en blåkopi av et eksperiment i privat regi der 4 av 20 pasienter døde etter at behandling ble stoppet brått. Psykiateren fikk en advarsel fra Helsetilsynet. Jeg skulle gjerne sett en lege klare å holde på lisensen og unngå en rettsak der 4 av 20 barn med astma døde fordi de ble nektet kjent behandling.
    «Placebo forsøket» er kritikkverdig fordi det fantes kjent behandling, både metadon og Subutex.

    2) Professor Helge Waal har lagt ut et forsvarsskrift. Den trenger en gjennomgang for å tilbakevise feil, villedende utsagn og påpeke utelatelser.

    3) Ja, jeg mener LAR er eksperimentell behandling. Livreddende medisin brukes som belønning for å møte opp på sosialkontoret gang etter gang, og som straff ved at den fratas hvis man «viser symptomer på sin sykdom». Beskriv nærmere.

    4) Beskriv nærmere: Siden LAR er et monopol, må man se tap av liv totalt i pasient målgruppen. De fleste overdose dødsfall utenfor LAR må regnes som LAR-dødsfall fordi disse pasientene var ekskludert fra medikamentell behandling. Juridisk blir det vanskelig å bevise uaktsomt drap, men eksperimentet LAR er brudd på menneskerettighetslovens krav om at behandling går foran forskning. Denne forskningen, som har kostet 2000 unge menneskers liv siden 1997, har foregått ved UiO.

    5) Det trengs en uavhengig granskning. Det finnes ikke noen offentlig rapport om eller kritikk av forskning ledet av professor Waal ved UiO.
    – Regional etisk komité har gransket Regional etisk komité og saksbehandling, ikke forskningen i seg selv.
    – Helsetilsynet «ser på saken», men mangler medisinsk kompetanse innen feltet såvel som etisk gangsyn.
    – Medisinsk fakultet skal granske medisinsk fakultet og kommer med en oppsummering.
    Flott hvis Universitetet i Oslo kan ha ryggrad nok til selv å be om en uavhengig granskning. Hvis ikke, må noen arbeide for at en uavhengig granskningskomité opprettes, slik man gjorde i Sudbø-saken.

    6) Akutt behandling med buprenorfin innen 6 timer. Lag en mal for pasienten og en støttegruppe for hvordan man kan sikre seg det idag (Er under utvikling, og blir en egen tråd på bloggen..)

    7) Det finnes en del leger som gir og ønsker å gi livreddende behandling til pasientgruppen. Leger som er villig til å gi behandling trenger faglig ryggdekning.

    8 ) Mødre [med skjult avhengighet og]med barn MÅ få erstatningsmedisin hos sin lege. Det er grovt uforsvarlig at mødre må opprettholde kontakt med et kriminelt miljø for å selvmedisinere seg for en sykdom som har kjent behandling. Legen vurderer om medisineringen hjelper mor til å nå sine behandlingsmål, deriblant mål som mor. Legen melder fra til barnevernet hvis et barn lider overlast (og det gjelder alle pasientgrupper). Gravide opioidavhengige pasienter blir tvunget til behandling, hvorfor skal ikke de samme pasientene få behandling etter at barnet er født?

    9) Dokumentasjon for en sykdom starter med pasienthistorien, undersøkelse og funn, inkl. urinprøve. Er opioidavhengighet sannsynlig starter man behandling med daglig overvåket inntak inntil man vet mer og ser hvordan det går.

    Som du ser er det nok å ta seg til. De viktigste punktene for meg er 6, 7, 8, og 9.

    Takk igjen for din gode kommentar, den burde vært en post for seg. Jeg skal tenke over hvordan momentlisten kan sette opp som en arbeidsliste for en gruppe frivillige som vil arbeide med dette.

    med vennlig hilsen
    Joe Siri Ekgren, almenlege

  5. Hildebli
    15 november 2008 @ 10:38 | #5

    Jeg er selv en slik mor, og jeg har fulgt med på nettet i flere år nå, i håp om å finne en vei ut av dette «fangenskapet». Det er store problemer forbundet med å leve slik:
    – Man kan ikke få personforsikring (man kan ikke oppgi medisinbruken)
    – Man kan ikke kjøre bil (i tilfelle det skulle skje noe)
    – Man lever med konstant usikkerhet mht medisintilgang
    – Man kan ikke være ærlig med fastlegen sin og få riktig behandling
    – Man må leve med en følelse av å være uærlig, undercover

    Likevel er disse problemene å foretrekke fremfor det å skulle stå frem og søke om LAR. Jeg har en veldig god jobb, og blir respektert i lokalsamfunnet. Våger ikke å risikere min families trygge hverdag. Jeg har ikke blitt nektet medisiner – jeg tør ikke be om dem pga. måten LAR fungerer på. Det er en alt for tung, lang og omstendelig søknads- og opptaksprosess som ikke er tilpasset mennesker som har alt det andre i livet sitt på plass.

  6. Joe
    15 november 2008 @ 14:00 | #6

    @Hildebli
    Takk for at du vil dele dine erfaringer, Hildebli!
    Du viser til fulle at opiod-brukere er en mangeartet gruppe som favner også yrkesaktive ressurspersoner som må holde sin opioid-bruk skjult og derfor må
    – skaffe seg medisiner illegalt eller
    – reise til Danmark/Frankrike på hver eller annehver måned og legalt ta med seg hjem medisin til en måneds bruk (tillatt etter Schengen avtalen).

    Helsevesenet har forsøkt å etablere et behandlingsmonopol og overlatt driften til psykiatrien og publiseringslystne forskere. Resultatet, LAR, kan beskrives som «one-size-fits-all»-«take-it-or-leave-it».

    Hvis du kontaktet din lege ville alternativene være:
    a) legen gir nedtrapping i 3 mnd, med 3 mnd forlengelse inntil 2 ganger max 9mnc)
    b) legen sender en LAR-henvisning og gir medisiner i ventetiden
    c) legen sender en LAR-henvisning og nekter gi medisiner i ventetiden
    d) legen ber deg kontakte sosialkontoret for å fremme en «søknad» om LAR

    a) er kortsiktig løsning og få leger TØR gjøre det
    b) innebærer en uthuling av taushetsplikten fordi LAR vil kontakte sosialkontoret til tross for at du har arbeid og bolig og ikke trenger noen av sosialkontorets tjenester.
    c) ditto, men i tillegg uforsvarlig å nekte pasient livreddende medisiner
    d) grovt faglig uforsvarlig, brudd på behandlingskjeden.

    Du må derfor skaffe deg medisiner utenom din fastlege, illegalt eller legalt ved å reise utenlands. Du har krav på behandling og den skal følge LEON-prinsippet (Laveste Effektive OmsorgsNivå) og etterleve pasientrettighetsloven, legeloven og menneskerettighetsloven.

    Ingen har meg bekjent ført rettsak om at LAR er en behandling som er eksperimentell fordi livreddende medisiner brukes som belønning for «god adferd» og fratas hvis man har «dårlig adferd». Det finnes ikke andre muligheter for å langtidsbehandling med medisiner i Norge. LAR er et gedigent eksperiment og pasienter er tvunget til å delta som forsøkspersoner, med livet som innsats og livreddende medisiner som belønning.

    Hvordan sørger vi for at det åpnes for langtidsbehandling for noen pasienter uten at sosialkontoret involveres? Samme problemstilling møter LAR-pasienter med lang fartstid og urinprøver som ikke viser sidebruk: Når kan de bli vanlige pasienter som forholder seg kun til sin lege i et taushetsbelagt og trygt terapeutisk rom? Når slutter man med urinprøver?

    Jeg lager gjerne en side til på denne bloggen, og lurer på hva skal den hete?
    – «Skjult bruker»,
    – «I skjul» kanskje?
    Men navnet synes jeg bør reflektere det man ønsker seg.
    – «På lag»?
    – «På lag med legen»,
    – «lege alene»,
    – «vanlig pasient?»
    – «trygg med legen»
    Noen som har noen idéer mens historien din, Hildebli, synker inn?
    Kanskje LAR-brukernes med lang fartstid og ordnede forhold kan bli spydspisser for en forandring? FHN, ProLar, Narkoman.net og Narkoman.org og Rio burde være interessert. Dette er opplagt en sak for legene i Avhengighets-medisinsk Forening.

    Takk igjen for ditt klartenkte og verdifulle innspill, Hildebli!

    Alt godt, Joe

  7. Lise-Lotte
    16 november 2008 @ 13:20 | #7

    Hei Jo

    Som lege trolig med god kompetanse på rusproblematikk har du sikkert tilgang til utenlandsk litteratur om forskning på opiodbrukere. Jeg hadde vært takknemlig om du kunne lagt ut titler på litteratur fortrinnsvis på engelsk om dette. Her i Norge finnes så godt som ingen litteratur om emnet og jeg føler at vi blir avstengt på samme måte som «Østblokklandene» tidliger fra informasjon om hva som foregår f.eks i EU-landene.

    Jeg og sikkert mange med meg vil gjerne vite, men det er også viktig at informasjonen inneholder alle momenter. (god kildekritikk)

    Finnes det f.eks litteratur om Sveitsprosjektet? Er det riktig at det nesten ikke finnes opiodbrukere i Spania. Hva er årsaken til at vi i Norge har så mange injiserende brukere, mens dette er på sterk retur i andre land.

    Jeg har mange spørsmål jeg ikke finner svar på?

  8. Joe
    16 november 2008 @ 14:09 | #8

    Takk for gode spørsmål, Lise-Lotte!

    Jeg har noe litteratur som jeg ikke vet helt hvordan jeg skal laste opp/publisere. Så jeg anbefaler:

    http://www.sirus.no/internett/bibliotek

    Bibliotekarene er utrolig hyggelige og effektive, og de kan mye om hva som finnes av kilder. Send gjerne en mail eller ring. Biblioteket kan sende deg kopier av artikler gratis. Utfordringen er å finne frem til artikler som er gode.

    Søk på Auriacombe M på http://www.pubmed.org vil lede deg frem til de bemerkelsesverdige gode resultatene i Frankrike etter at almenlegene fikk full anledning til å skrive ut Subutex:
    http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/15204673?ordinalpos=1&itool=EntrezSystem2.PEntrez.Pubmed.Pubmed_ResultsPanel.Pubmed_DiscoveryPanel.Pubmed_Discovery_RA&linkpos=1&log$=relatedarticles&logdbfrom=pubmed

    Antagelig har vi så mange injiserende brukere i Norge fordi heroin er dyrt, og man har ikke råd til å røyke det. Der hvor heroin er billigere er det langt vanligere å røyke, og injeksjons adferd der kommer når man har mistet arbeid og har dårlig økonomi. Jeg gjetter at det også er et kulturelt aspekt, et rituale, en initierig, en synlig tegn på at man bestemmer over sin egen kropp.

    [Kommentar om selve bloggen: Jeg ser at innleggene beveger seg bort fra det opprinnelige emnet, så jeg trenger å lage ny sider og poster for å få gode tråder om et emne, og lage tags til kommentarer. Det vil ta noen dager, så jeg ber om tålmodighet.]

    Mvh Joe

  9. Lise-Lotte
    16 november 2008 @ 21:34 | #9

    Takk for informasjon om litteratur. Ja jeg vet at jeg beveger meg ut over saken som bloggen skulle handle om. Du må gjerne flytte innleggene til en annen blogg.

    Jeg støtter deg 100% i dette, men hva kan vi som enkeltpersoner gjøre.
    Gi meg tips.

    Virker som alle fremstøt blir slått ned på, seinest i går når politiet endelig i motsetning til andre yrkesgrupper innen dette ønsket å gjøre et fremstøt.

    Personlig må jeg si at det virker som at hensynet til alle som lever av denne «tross alt lille gruppen» veier tyngre enn å ønske at folk blir frisk.

    Det er nok sånn at det står store samfunnsinteresser på spill om disse får hjelp og blir frisk.

    Lise-Lotte

  10. Joe
    17 november 2008 @ 00:09 | #10

    @Lise-Lotte

    Lise-Lotte :

    Takk for informasjon om litteratur. Ja jeg vet at jeg beveger meg ut over saken som bloggen skulle handle om. Du må gjerne flytte innleggene til en annen blogg.

    Kommentarene dine er høyst relevante for å få akutt behandling til opioidavhengige pasienter innen 6 timer. (Jeg ville være takknemlig for litt hjelp av en WordPress-kyndig person for å presentere flere tråder på bloggen på en oversiktlig måte.)

    Jeg støtter deg 100% i dette, men hva kan vi som enkeltpersoner gjøre.
    Gi meg tips.

    Hver enkelt av oss kan bidra med erfaringer og tanker. Ut fra det vokser visjoner. Når man først har en visjon, deler man ferden opp i etapper. Underveis justerer man kursen og vektlegger det positive, og holder fokus på et mål som er knyttet til sterke positive følelser.

    Virker som alle fremstøt blir slått ned på, seinest i går når politiet endelig i motsetning til andre yrkesgrupper innen dette ønsket å gjøre et fremstøt.

    Politiet har elegant levert et lettfattelig budskap: Opioidavhengighet er ikke et ordensproblem, men et helseproblem. Kan vi ta føre initiativet videre ved å møte opp på «Stortingsplata» til en avtalt tid hver dag, ta med f.eks. håndmat, frukt, termos med suppe og dele det med de som måtte komme? Et lasarett-telt foran Stortinget? Teltleir med varme foran rådhuset for hjemløse? Kritiske røster vil si at å blottstille en svakstilt gruppe er uakseptabelt. Jeg tror at «Stortingsplata» kan være en møteplass hvor det er rom for alle, inntil et annet byrom etableres.

    Politiets utspill aktualiserer Galleri Oslo som et innendørs værested, et innbyggerinitativ fra Forening for Human Narkotikapolitikk. FHNs leder, Arild Knutsen beskrev forslaget godt i Aftenposten. Kommentator Trude Ringheim har skrevet en meget god kommentar i Dagbladet.

    Personlig må jeg si at det virker som at hensynet til alle som lever av denne “tross alt lille gruppen” veier tyngre enn å ønske at folk blir frisk.

    Det er nok sånn at det står store samfunnsinteresser på spill om disse får hjelp og blir frisk.

    Forskningstidskriftet Apollon beskriver hvordan en gruppe forskere ved Universitetet arbeider på spreng for å gjøre Norge internasjonalt kjent som forskningsnasjon. Hvis alle opioid avhengige pasienter får behandling er det åpenbart at det vanskelig å rekruttere til den type forskning som er gjort ved Universitet i Oslo. Man kan godt forstå forskernes ønske om å hindre akutt behandling. Det er imidlertid hverken etisk eller lovlig.

    Lege Dagfinn Haar, med prisvinnende forskning om vellykket akuttbehandling, viser i en artikkel til FoU Rapport nr. 8/2002: hver pasient i behandling sparer samfunnet for betydelige summer. Behandling sparer også pasienten og pårørende for store lidelser.

    Reisen begynner med en tanke. Hver enkelt av oss kan bidra.

  11. Lise-Lotte
    17 november 2008 @ 08:45 | #11

    Jeg har nok ikke muligheter til å delta i en slik aksjon da jeg bor på en annen kant av landet. I hvertfall ikke enda.

    Men jeg kan fortelle om min eldste sønn som nå er 24 år. Vi har fire barn og min eldste sønn var uten tvil den som hadde flest talenter. Han var et idrettstalent og fantastisk til opptre i forsamlinger.

    Men mye tyder på at han stilte for høye krav til seg selv, for i ungdomsskolealder begynte ting å rase.

    De siste 3 årene har han vært opiodbruker, og uten jobb. Langsomt men sikkert ser jeg at vi mister han. Han har nå søkt Lar, men du vet jo at dette tar tid.¨

    I mellomtiden ser jeg at han forfaller mer og mer og har fått endret adferden sin til å bli en kuet og angstsyk gutt. Han blir også stadig mer integrert i miljøet og vi mister kontakten med han. Livet han fører gjør det umulig å bo hjemme, og skjelden har han tid til å komme hjem å spise middag.

    Han har sterk angst og er livredd for å sitte i fengsel, noe som gjør at han selger «blader og tar småjobber» for å skaffe penger til medisineringen.

    Det handler om lange dager som starter kl: 8.00 og skjelden tar slutt før kl: 8.00 om kvelden.

    Jeg er selvsagt glad for at han avstår fra kriminalitet, men livet han lever kan vel knapt kalles et liv for en 24 åring.

    Jeg skriver ikke dette for at du skal kommentere det, men i håp om at noen skal forstå hvordan dette livet er.

    Lise-Lotte

  12. joe
    19 november 2008 @ 03:51 | #12

    @Lise-Lotte
    Takk for at du vil dele dine erfaringer, Lise-Lotte! Jeg forstår at du er fortvilet over din sønns dramatiske situasjon, og jeg håper at det arbeidet vi nå er i gang med vil gjøre at din sønn om kort tid kan få den behandling han trenger. Han er en ung mann med livet foran seg.
    Mvh, Joe Siri Ekgren

  13. gina
    23 januar 2009 @ 05:13 | #13

    Kjære Joe Siri Ekgren

    Jeg undres så på,hvem de var-disse ofrene for ett uetisk prøveprosjekt som tok liv.
    Et prosjekt de var med på fordi det ga dem det siste håpet om et liv.
    Et prosjekt som frarøvet dem retten til å leve.

    Jeg undres på hvilke kriterier som ble stilt for att de fikk være med/ble plukket ut?
    Var det de svakeste av de svake..
    Var  de uten nettværk.. 
    Hadde de mistet familiekontakt,kanskje for mange år siden…
    Var de bostedsløse…
    Jeg kan ikke slippe «bildet» av gatebarna i Brasil,som vi hører blir utsatt for prøveprosjekterog overgrep. Det er ingen som vil savne dem…

    Dette må da Helge Waal og teamet bak prosjektet bli straffet for og stå til ansvar for!
    Helge Waal påstår jo att han sitter inne med all viten og kunnskap på området-Hvordan kunne da dette skje?!
    En ting er sikkert det var ett feilslått prosjekt-og det kostet liv.
    Det må han stå til ansvar for!
    MVH Gina

  1. Ingen tilbakespor enda.