Hjem > Varslersak Tromsø fengsel > Pernille Sørensens soning i Tromsø fengsel: – Det måtte gå galt

Pernille Sørensens soning i Tromsø fengsel: – Det måtte gå galt

6 august 2010
Del
Skriv en kommentar Gå til kommentarer

.Soninga kom brått på. Da hun kom dit, ble håpet borte.

Tekst og foto: Kjell-Erik Bersvendsen. © Gatemagasinet Virkelig, www.virkelig.no
Varslersaken ved Tromsø fengsel, artikkel 4 av 8

Frank, Pernilles kjæreste.

Frank var kjæreste med Pernille det siste året hun levde. – Jeg hadde ikke kontakt med Pernille de siste dagene, men det er helt klart at hun aldri skulle vært i et fengsel. Pernille sleit med panikkangst, og det fikk jeg oppleve på nært hold. Hun ble innlagt på Åsgård mens vi var sammen. Hun hadde det tungt. Jeg tror ikke de som jobba der skjønte alvoret. Pernille var heroinist og trengte kraftige beroligende medisiner. Det fikk hun ikke. Mens jeg var der – og det hadde skjedd før – fikk hun angstanfall. Hun datt rett og slett bort. Var ikke i denne verden. Noe tok bare over. Hun var helt panisk. Fikk ikke kontakt med henne. Jeg husker jeg måtte holde henne. Det varte flere minutter, forteller Frank.

Dette skjedde når Pernille følte seg pressa, og spesielt når hun var innestengt. – Så vidt jeg husker hadde hun legeerklæring på at hun ikke tålte dette. Når anfallene kom, måtte jeg snakke med henne, og etter hvert roet hun seg ned. Etterpå var hun helt knust. Jeg var svært glad i henne. Vi hang sammen hele tiden. Det var masse humør og mye liv i henne. Vi var sjelevenner. Lik på så mange måter. Vi trengte liksom ikke å si så mye til hverandre. Jeg husker henne som varm og glad, sta og viljesterk på en god måte. Intelligent og fin jente. Vi delte alt, minnes Frank.

Han husker spesielt en episode. – Det var nyttår, og vi hadde fått folk etter oss. Vi ble beskyldt for å ha gjort noe vi ikke hadde gjort. Vi dro hjem til meg og tok det med ro. Hun gikk og la seg, med døra til soverommet åpen. Jeg satt i stua. Jeg hadde det tungt. Hun må ha skjønt det, for etter en stund kom hun plutselig ut og tok rundt meg uten å si noe. Hun forstod, sier Frank.

Frank forteller at Pernille var som han selv, usikker på seg selv. – Det var nok derfor hun rusa seg. Vi roa ned i lag. Hun ble dempet av det vi putta i oss. Hun snakket om å ta sitt liv, flere ganger. Hun var redd for å være alene. Hun skulle aldri vært innelåst på ei celle. Det måtte gå galt, sier Frank stille.

Pernille snakka mye om sin datter og var veldig glad i henne. – Det var hennes store sorg i livet at de hadde mistet kontakten. Jeg kjente henne lenge. Den tiden hun hadde datteren var hun en fantastisk mor. Det var en helt unik kjemi mellom de to, forteller Frank.

– Hun fikk vel kanskje aldri en sjanse, mener Frank. – Det var mye svartmaling av Pernille. Mange av de tingene jeg har hørt om Pernille i ettertid stemmer ikke. Hun var utrygg og viste ikke hvem hun var til alle. Man beskytter seg selv og holder en maske. Dette gjaldt i høyeste grad Pernille. Vi mista litt kontakten mot slutten. Jeg ble selv syk. Men siste gang jeg så henne hadde hun avrusa seg selv. Det blir så feil. Hun hadde håp. Det hadde hun ikke hatt før. Hun hadde vært langt nede, men kommet seg ut av det verste, sier Frank.

– Hva er det slags hjelp, spør Frank. – hun var begynt å komme seg, det er jo da man skal gripe fatt i henne? Bygd videre på det, i stedet for å stenge henne inne. I isolasjon mister du alt av syne, alle som betyr noe for deg, alle som er der for deg.

– La meg si det rett ut. Jeg mener at Pernille ble sendt dit hun er i dag, avslutter Frank.

Andre artikler i serien:

Hovedartikkel fengselshelse: Hvem har ansvaret for Pernille Sørensens død?

Pernille Sørensen f. 20.06.74 – d. 06.04.05.
Legen vs. fengselsledelsen

Intervju med fengselslege Kjetil Karlsen

Intervju med tidligere fengselsleder Liv-Rigmor Eidissen

Pernille Sørensens soning: -Det måtte gå galt
Fengselskonflikten: straff viktigere enn liv og helse?

Last ned tema-nummeret  som en PDF (1,1 Mb)

Alle artikler på BergeLiv.no om varslersaken ved Tromsø fengsel

  1. Ingen kommentarer enda.
  1. Ingen tilbakespor enda.