Forum

Du er hjertelig invitert til å bidra med dine sysnpunkter og spørsmål. For å kommentere et av mine innlegg, kan du klikke på «Leave a comment» knappen på innlegget. For å stille generelle spørsmål og gi feedback kan du klikke «Leave a comment» på dette innlegget. Jeg har ambisjoner om å kunne svare innen to virkedager.

  1. Caroline Teigen
    16 november 2008 @ 14:35 | #1

    Jeg skal følge med bloggen din!

  2. Joe
    17 november 2008 @ 02:28 | #2

    @Caroline Teigen
    Takk Caroline!

  3. memo
    20 november 2008 @ 11:42 | #3

    Jeg var en av de som var så heldig og fikk være med på prøveprosjektet på Metadon i Oslo i 1994-1995. Tankene rundt Metadon er veldig forskjellige i dag, men det er ikke det jeg har lyst til å spørre deg om.
    Dr Blix, som den gang var hovedansvarlig for dette prosjektet lærte oss at vi som hadde gått lenge på opiater hadde ødelagt en del kjemiske reaksjoner fra hjerne til kropp. Dette rettet bl.a Metadon opp. (alle opiater retter det opp, men Metadon var da på vei til å bli legalt).
     
    Stemmer dette?
    Stemmer det at jeg aldri vil kunne komme meg av denne sirupen?
    Må jeg ha et daglig inntak av opiater i en eller annen form for å kunne fungere optimalt?
     
    Når jeg tenker på dette i dag, hvor livet mitt er et helt annet enn det var når jeg begynte på prøveprosjektet, er dette en skremmende tanke. 
     
    Flere leger og personell innen rusomsorgen jeg har snakket med mener jo at dette er en livslang behandling, men, er det virkelig det?
     
    Har jeg ødelagt kjemiske reaksjoner som må til for at jeg skal kunne fungere??
     
    Håper du har noen tanker rundt dette.
    Vi som var med på dette prosjektet fikk dette inn med teskje.
     
    Stå på, du gjør en fantastisk jobb!
     
    All lykke til på din vei.
     
    mvh, memo  

  4. Joe
    21 november 2008 @ 13:53 | #4

    Hei memo!

    Du er blant de i landet med lengst fartstid med metadon, og har gjort deg dine erfaringer som du beredvillig deler. Takk for det!

    Ja, jeg tror mange kan ha det minst like bra om ikke enda bedre uten metadon enn med. Noe fasitsvar finnes ikke, annet enn at enhver må finne løsninger som er naturlige og som gir best mulig livskvalitet, enten det er med eller uten erstatningsmedisin. Nedtrapping er en prosess, og det må skje på en trygg måte, slik at pasienten alltid kan komme tilbake til medikamentell behandling i løpet av timer hvis det skulle være behov for det. Forutsigbarhet og kontroll over egen situasjon er helt essensielt.

    Dr Blix, som den gang var hovedansvarlig for dette prosjektet lærte oss at vi som hadde gått lenge på opiater hadde ødelagt en del kjemiske reaksjoner fra hjerne til kropp. Dette rettet bl.a Metadon opp. (alle opiater retter det opp, men Metadon var da på vei til å bli legalt).

    Langvarig bruk av opioider fører til at nervecellen oppfatter at «her er det rikelig med signalstoffer (opioider)». Nervecellen vil derfor lage færre mottagere av signal-mottagere, dvs. opioid-reseptorer. Denne forandringen går i stor grad tilbake, som bl.a. betyr at man blir mer og mer følsom for opioider når man slutter å bruke opioider.

    Kan langvarig bruk føre til permanent skade i form av celledød? Det kan tenkes, men forskerne er ikke entydig enige (jfr. kort artikkel) Det er hevet over tvil at en overdose med respirasjons-stans kan gi varige hjerneskader på grunn av oksygenmangel.

    Hjernen har imidlertid en fantastisk evne til å hente seg inn og lage nye forbindelser (såkalt neuroplastisitet). Hvis man fungerer godt med erstatningsmedisin kan det tenkes at man kan fungere godt uten. (Sidespor: Kollega Dagfinn Haarr har opplevet at pasienter med alkoholproblemer eller ADHD har «klarnet opp» med lavdose buprenorfin behandling. Noen vil ha glede av å gå på denne medisinen i lang tid, og kanskje livet ut.)

    Høyt motiverte pasienter kan trappe ned hvis de ønsker det. Risikoen for tilbakefall er stor, særlig ved tvungen nedtrapping og eksklusjon. Det er primært for å hindre tilbakefall at man snakker om «livslang behandling». Risikoen for tilbakefall kan reduseres ved å utvide adferds repertoaret på mange forskjellige måter, bl.a. med kognitiv adferdsterapi og muligens hjernebølge feedback trening (neurofeedback). Man må også sørge for det står klart et sikkerhetsnett i form av et tilbud om erstatningsmedisin eller andre potensielt livreddende tiltak.

    Jeg håper dette er til hjelp og inspirasjon!

  5. memo
    26 november 2008 @ 09:44 | #5

    Hei Joe, og tusen takk for svar!
    Helt klart til hjelp og inspirasjon.

    Det du egentlig skriver er at det er veldig individuelt fra person til person når det gjelder Metadon. Noen vil klare å trappe seg ned, andre ikke.
    Som du vet, har jeg forsøkt å trappe ned lavere enn det jeg ligger nå, men pga et møte med veggen i form av kramper, feber, osv, har jeg valgt å øke dosen min igjen.
    Det som gjør meg «redd» er at dersom det er slik at vi har ødelagt opiod signaler fra kropp til hjerne, vil det rett og slett være umulig å trappe seg ned. Ihvertfall for de fleste.

    Jeg fulgte med på en diskusjon hvor det var uenighet om hvor lang tid det vil ta for at disse signalene vil være på plass igjen, dersom man klarer å trappe seg ned. Og det var jo snakk om ihvertfall 1 år, i det fleste tilfellene mer.
    I noen tilfeller påsto de også at signalene aldri ville bygge seg helt opp igjen.

    Du har så rett i at kroppen og hjernen har en fantastisk evne til å lege seg selv.
    Det har vært en god tanke å ha når man har vært på det dårligste.
    Og du fikk meg også til å tenke på at jeg faktisk er et av de menneskene som har brukt Metadon lengst i landet. JA, foruten de som hadde det på 70 tallet, og som ble fratatt det over natta når Morck ble helsemisnister. En del lever enda.
    Men jeg har ihvertfall motbevist påstanden om at man bare kan leve i 10 år på Metadon!

    Jeg takker for svar Joe, jeg må tenke litt mer på det du skriver. Kanskje jeg kommer tilbake med en liten fortsettelse.

    All lykke til og alt godt på din vei!
    🙂 memo

  6. memo
    26 november 2008 @ 09:53 | #6

    Hei Joe,

    Jeg har et annet spørsmål, eller en kommentar til deg.

    Under banneret ditt øverst, står det at: 
    » Heroinavhengige pasienter må få akutt behandling med buprenorfin innen 6 timer” – Lege Joe Siri Ekgrens blog

    Først vil jeg si at jeg synes det er flott at du jobber for at rus(mis)brukerne skal få bedre kår, men det er noe jeg reagerte på i den setningen.

    La meg ta et hypotetisk eksempel:
    La oss si at jeg går på Heroin, og søker hjelp. Dvs at skulle man følge din påstand (eller ditt ønske), skulle jeg da fått Buprenorfin i løpet av 6 timer.
    Vel og bra så langt. Men, jeg som heroinist, vil oppleve en kjempekræsj i kroppen som bare vil gi meg enda mer abstinenser.
    Det er bl.a derfor folk som skal inn på Subutex må vente noen døgn, så Heroinen er ute av kroppen. Vet at Subutex og Metadon også kræsjer. Dvs, det gir abstinenser.

    Alle tilfellene hvor folk ber om hjelp vil jo være forskjellige, men jeg er ikke enig i at man skal bruke bare ett preparat.
    For mange vil det kræsje. De aller fleste antar jeg.

    Hvorfor ikke gi Metadon innen 6 timer?
    Med mindre pasienten går på Subutex.

    Jeg går ut fra at en heroinist som ber om hjelp, og som vil få hjelp med Buprenorfin innen 6 timer vil skrike NEI veldig høyt!

    Alt godt, memo

  7. admin
    26 november 2008 @ 09:59 | #7

    Memo skriver:

    -dersom det er slik at vi har ødelagt opiod signaler fra kropp til hjerne, vil det rett og slett være umulig å trappe seg ned.

    Hei Memo,

    Hvis man har det bra på metadon, betyr det at reseptorene, mottagersiden, fungerer i opioid-signalsystemet. Skal man trappe ned vil mange ønske å gjøre over mange måneder slik at signalstoffproduksjon kan tilpasse seg gradvis. Hovedfokus er ikke for/mot medisin, men at livskvaliteten er god.

    Når det gjelder igangsetting av erstatningsmedisin har du et viktig poeng: Subutex kan fortrenge heroin/metadon som medfører en abstinens reaksjon. Derfor venter man til pasienten har abstinens symptomer og starter med høye nok doser Subutex. Man trenger ikke hangle i flere døgn, 6 timer siden siste dose opioider kan være nok. Når det gjelder metadon kan det være lurt at pasienten går på et annet legalt opioid i noen dager før Subutex behandling.

    Hovedpoenget mitt er at avgjørelsen om behandling skal tas senest innen 6 timer. En behandlingsplan kan godt bety at man får medisiner etter at det er gått 6 timer. Buprenorfin gis ved begynnende abstinens for å få tilsiktet effekt.

    Alle tilfellene hvor folk ber om hjelp vil jo være forskjellige, men jeg er ikke enig i at man skal bruke bare ett preparat. Hvorfor ikke gi Metadon innen 6 timer?

    Individuelt tilpasset behandling er viktig. Subutex gir bedre beskyttelse mot overdosedød enn metadon og er derfor førstevalg. Hos stabile pasienter kan legen starte med andre morfinpreparater med daglig overvåket inntak, men det er en mer risikabel behandling, og pasienten vil i mindre grad få «ta-med-hjem» doser.

    Hvis jeg hadde sagt bare «behandling» uten å spesifisere buprenorfin, kunne det bli tatt til inntekt for bruk av tvungen avgiftning. Bare så det er sagt: Tvungen avgiftning uten erstatningsmedisin er ikke «behandling». Slik tvungen avgiftning har så høy tilbakefallsprosent og medfølgende høy dødelighet at det er vanskelig å kalle det forsvarlig behandling.

    Målet er å forhindre neste injeksjon hos pasienten, og gi trygge rammer for daglig kontakt med helsetjenesten og slik berede veien for langsiktige tiltak. Daglig utlevering av erstatningsmedisin kan være en nyttig strategi i så måte.

    Alt godt,
    Joe

  8. memo
    26 november 2008 @ 11:44 | #8

    Hei igjen Joe,

    Flotte tanker! Jeg er SÅ glad det er ordene til en lege.

    Jeg mener at skadereduksjon er den eneste veien å gå i rusomsorgen, så det var fint å lese at det er livskvaliteten som er viktig.
    Det mener jeg også.

    Flott å lese at du mener at en avgjørelse er det viktigste her. Ikke Bupronefin.
    Og jeg ser at hadde du ikke tatt med noe mer i den setningen så er det nok flere enn meg som hadde spurt om DU var for tvang 🙂
    Å se på pasienter individuelt, er veldig viktig. Vi er like forskjellige som alle andre mennesker.

    Men tidene har forandret seg…
    Det er ikke Så mange år siden man måtte ta abstinenser fra A til Å på akutten. VI fikk ikke noe medisin som virket… så det går fremover.
    Jeg er så enig, så enig, at å gå å hangle ikke skal være nødvendig overhodet…
    Om et menneske ønsker kun en nedtrapping, er vel det også tilgjengelig i dag??? Regner med det og håper det.

    Livskvalitet, individualitet, samarbeid, skadereduksjon.

    Takk for jobben du gjør!

  9. admin
    1 desember 2008 @ 14:03 | #9

    Ja, nedtrapping er fullt tilgjengelig og  trygt hvis:

    1. pasienten er motivert dvs. har andre behandlingsmuligheter men velger nedtrapping og
    2. pasienten har erstatningsmedisin klar ved fare for tilbakefall

    Livskvalitet, individualitet, samarbeid, skadereduksjon.

    Jeg kunne ikke sagt det bedre selv, Memo!
    Joe

  10. Lise-Lotte
    2 desember 2008 @ 21:59 | #10

    Hei Joe

    Har du gjort deg opp en mening om heroin på resept for tygste brukerene? Kunne vært interresant å vite din og andre legers mening om dette forslaget?

  11. admin
    4 desember 2008 @ 15:45 | #11

    Ja, jeg synes man kan vurdere behandling med diacetyl-morfin, altså heroin, i en setting der man også følger opp pasienten på andre måter, helsemessig og sosialt.  Kollega Dagfinn Haarr har et godt poeng med at man kan gi morfintabletter for å redusere sprøytebruk. Han er god til å bruke hjemmesykepleien som distribusjonskanal. Magasinet Erlik Oslo har en fyldig artikkel om heroinbehandling i Zürich som jeg syntes var balansert og innholdsrik. Anbefales!

  12. Lise-Lotte
    8 desember 2008 @ 09:21 | #12

    Jeg har min rusbrukende sønn hjemme med kneskade som gjør at han ikke kan gå/har sterke smerter for tiden.

    Han har i den forbindelse fått utskrevet preparatet Dolcontin først og fremst for å dempe abstinensene. I tillegg har får han vanlige smertestillende tabletter.

    Jeg har gjort noen oppdagelser i forbindelse med dette. Sikkert ikke nytt for deg, men for meg har det vært en aha opplevelse. Min sønn har vært plaget av angst i alle år, og har aldri kunnet sovne inn uten at fjernsynet var på og det var lys i rommet. Dette startet før rusbruken.

    Etter at han fikk denne medisineringen er nå både tv og lys slått av da jeg står opp om morgenen. I tillegg har vi aldri kunnet ha alkohol i huset når han var hjemme uten at han tok for seg alt som kunne gi rus. Kjøpte inn noen bokser med øl, samt en flaske vin for å se hva som skjedde. En uke senere ligger de fortsatt i kjøleskapet.

    Dette er en ny oppdagelse. Det viser seg også at han er blitt flinkere til å følge regler og innrette seg etter de.

    Mitt spørsmål blir derfor som følgende «Hvorfor brukes ikke dolcotin i vedlikeholdsbehandling. Vi har ingenerfaring med Subutex og Metadon, men jeg ser jo at dette funker veldig bra. Han har fått en ro over seg som jeg ikke har sett på mange år.

  13. Joe
    8 desember 2008 @ 09:51 | #13

    Hei Lise-Lotte,
    Mange pasienter har hatt gode erfaringer med Dolcontin. Kollega Harald Andersen har skrevet en artikkel om dette i Tidsskriftet for Den Norske Legeforening. Problemet er at morfintabletter kan gi overdosedødsfall (det gjør metadon også) og kan injiseres (det kan Subutex og Subuxone også). Dolcontin er et morfin preparat i depot-tablett, dvs at det frigjøres langsomt og er en effektiv erstatningsmedisin, slik du har opplevet. Morfinpreparater som tablett eller plaster muliggjør et langt friere liv enn et fremtidig heroin-utdeling vil kunne gjøre, med færre bivirkninger enn metadon og buprenorfin. Dog er buprenorfin det tryggeste preparatet med tanke på å forhindre overdoser.

    Med vennlig hilsen,
    Joe

  14. memo
    15 desember 2008 @ 09:36 | #14

    Hei Lise Lotte,
    Hi Joe.

    Du har så rett, så rett, og det var så godt å lese at en mor kan se at Dolcontin er et godt medikament.
    Jeg har brukt mye Dolcontin selv, og hadde jeg kunnet velge pr idag, ville jeg helt klart valgt det.
    Får man Sub eller Met, er man avhengig av LAR. (med ALT det kan påføre).
    Får man Dolcontin, er man avhengig av en lege. Og en lege kan miste foreskrivning, samt at LAR overhodet ikke støtter oppom Dolcontin «kvoter».

    Husker at i starten av Metadon prosjektet og også når det ble permanent, ble det sendt ut brev fra LAR til leger om at de på det sterkeste ikke anbefalte at man hjalp folk som bl.a var utskrevet med Dolcontin, eller noen medisiner i så henseende.
    Da var det bedre at man havna utpå dop kjøret igjen….
    Merkelig måte å hjelpe folk på, men dog.
    Takk og pris, finnes det leger som er villig til å stå på sine meninger og som tørr å praktisere lege-eden, tross trusler om å bli fratatt foreskrivning, osv…
    Den siste legen jeg fikk Dolcontin av, gikk på det i 1,5 år før jeg gikk inn i LAR igjen i 2001, tok kontakt med LAR fordi han ville ha til et samarbeid. Og svaret var: NEI, vi vil ikke samarbeide!
    Har alltid lurt på hvorfor. Min lege var ikke enig med LAR på basis oppbygging og behandlingen deres, men er det ikke forskjellige meninger man lærer av.

    Og ikke minst, sist LAR ble evaluert, var det jo LAR selv som gjorde det.
    Uten ytterligere kommentarer….

    Jeg har også en del andre ting på hjertet, men det er tid for harryjuletur i dag, så jeg kommer tilbake med det.

    Og til alle pårørende der ute, til alle leger og andre som har tro på at folk kan forandres og hjelpes, det er opp til dere og stå på barrikadene.
    En rus(mis)bruker, vil ikke bli tatt alvorlig når han sier han vil ha heroin.

    Ditt innlegg var flott Lise Lotte, og støtter oppom alt jeg mener om Dolcontiner. Som jeg hadde valgt om det var en medisin LAR brukte.

    Ha en flott dag alle sammen.
    Dette innlegget er skrevet ganske fort, men jeg håper at jeg fikk fortalt det jeg mener.

  15. memo
    17 desember 2008 @ 09:01 | #15

    Hei,

    Jeg sa jeg hadde mer jeg ønsket å dele med dere 🙂

    Jeg har noen tanker ift Diacetyl Morfin, eller heroin behandling.
    Jeg tenker på med skrekk og gru på hvor strengt dette kommer evnt til å bli i starten, men om dette blir startet ser jeg dette på som veldig forebyggende for generasjoner som vokser opp.

    Forsøk å se for dere en kø med middelaldrende kvinner og menn, som venter på heroinen sin.
    Noen som kan tenke seg noe mindre sexy??? (i mangel av annet ord)

    Jeg personlig, og flere som jeg snakket med her om dagen, er av samme oppfatning, at dette kommer til å få ungdom til å muligens tenke seg om et par ganger ekstra før de forsøker heroin.

    Igjen, så håper jeg at pårørende, leger, og andre som mener at dette er en mulighet for å spre litt verdighet inn i et junkies liv, å stå på. For som sagt, vil en rusmisbruker aldri bli tatt alvorlig når han/hun sier: -jeg ønsker meg heroin behandling.

    Det er nok mange tanker på hvordan dette vil bygges opp, men jeg er for alt som kan hjelpe folk fra å ruse seg, og hjelpe de som ruser seg inn i noe bedre for dem selv.

    Om et slikt prosjekt blir satt i gang, vil det nok bli meget strengt i begynnelsen, slik Metadon prosjektet var, men alt er verdt å prøve i skadereduksjonens navn.
    Jeg tror heller ikke dette prosjektet kommer til å kunne være for alle som «ønsker» seg heller heroin enn Metadon eller Subutex, men det kommer til å gå på de som overhodet ikke klarer å holde seg rusfrie med disse substitutene.
    Det kommer ihvertfall ikke til å være forenelig med en jobb, ihvertfall ikke i starten, men faktum at man gir det stoffet et menneske er avhengig av, fremfor substitutter som i utgangspunktet er ganske ukjente når man starter på dem, synes jeg er flott.
    I det store og det hele synes jeg det er flott at Norge tenker litt utenfor janteboksen, og jeg håper virkelig at dette er litt mer enn valgflesk.

    Livskvalitet, individualitet, samarbeid, skadereduskjon.

  16. kaisa
    17 desember 2008 @ 21:53 | #16

    Jeg lurer på en ting her,og det er at i denne veilederen brukes begrepene bør og kan flittig. Likevel ser jeg at du framstiller dette som om det skulle stå skal og må. Det er dessverre ikke slik det er.
    Hvorfor er du blitt fratatt foreskrivingsretten ? Det skal vel noe mer til enn å skrive ut ventemedisin til en håndfull pasienter som venter på oppstart eller vurdering i LAR ?

  17. Joe
    17 desember 2008 @ 23:24 | #17

    @memo: Diacetyl morfin kan være en god medisin for noen. Som du sier fokus må være på: «Livskvalitet, individualitet, samarbeid, skadereduskjon.»

    @ Kaisa: Takk for tilbakemelding. Jeg publiserer kommentarer som har et personlig engasjement og tilfører debatten noe av nytteverdi eller inspirasjon for pasienter og behandlere. Din kommentar er publisert under tvil. Du er velkommen tilbake med til å dele dine erfaringer eller fremme konkrete synspunkter på hvordan utkastet til pasientinformasjon kan forbedres.

    På bakgrunn av ditt spørsmål om forskrivningsrett har jeg tatt med inndragning av forskrivningsrett i egenomtalen på bloggen (det var på min forrige blogg før jeg byttet til WordPress).

    Kaisa: Hvorfor er du blitt fratatt foreskrivingsretten ? Det skal vel noe mer til enn å skrive ut ventemedisin til en håndfull pasienter som venter på oppstart eller vurdering i LAR ?

    Javisst. Jeg skrev ut til ganske mange, snaut 70 pasienter, og alle var i svært forskjellige faser for å få LAR, da min forskrivningsrett ble inndratt. Halvparten fikk morfin depot tabletter av meg. I dag hadde jeg valgt buprenorfin. Helsetilsynet valgte å se bort fra konsekvensene for pasienten om de ikke hadde fått behandling. Mange av pasientene går det nå svært dårlig med. De får ikke behandling av fastlegen og sendes på gaten. Senest i går måtte jeg legge inn en av mine gamle pasienter som øyeblikkelig hjelp på AAN. Jeg gjetter at det blir et skred av erstatningssaker om 5-10 år.

    Det som er relevant nå er hva vi kan gjøre for at pasienter får livreddende behandling.

  18. memo
    19 desember 2008 @ 09:03 | #18

    Jeg har fått en julehilsen fra min sykdom, tenkte jeg skulle dele den med dere:

    Et brev fra sykdommen din!

    Hei.. jeg lurte bare på om du har glemt meg.. jeg er sykdommen din..

    Jeg HATER møter.. Jeg HATER høyere makter… Jeg HATER alle som har et program. Til alle som kommer i kontakt med meg; Jeg ønsker dere lidelse og død.

    La meg presentere meg.. jeg er sykdommen avhengighet. Jeg er listig, gåtefull og mektig. Slik er JEG. Jeg har drep millioner og jeg er såre tilfreds.

    Jeg elsker å overraske deg. Jeg elsker å late som jeg er din venn og din kjæreste. Jeg har trøstet deg, har jeg ikke? Var ikke jeg der når du var ensom? Når du bare ønsket å dø, var det ikke meg du ropte på?

    Jeg var hos deg, jeg elsker å gjøre deg vondt, jeg elsker å få deg til å gråte eller enda bedre, jeg elsker å gjøre deg så nummen at du verken kan ha det vondt eller gråte.

    Når du ikke føler noe i det hele tatt. Det er ekte tilfredsstillelse for meg. Og alt jeg ber om er langsiktig lidelse. Jeg har alltid vært der for deg. Når det gikk bra for deg i ditt liv, inviterte du meg inn. Du sa at du ikke fortjente alt dette gode, og jeg var den eneste som var enig med deg. sammen klarte vi å ødelegge alle de gode tingene i ditt liv. Folk tar meg ikke alvorlig. Slag tar de på alvor, hjerteanfall, ja til og med sukkersyke tar de på alvor. Idioter! Uten meg var ikke disse tingene mulig. Jeg er en sykdom alle hater, men likevel kommer jeg aldri ubedt. Du velger å ha meg. Det er så mange som har valgt meg fremfor virkelighet og fred.

    Mer enn du hater meg, så hater jeg alle som har et tolv-trinns program. Ditt program, Dine møter, Din høyere makt. Alt dette svekker meg, og jeg kan ikke virke på den måten som jeg er vant til. Nå må jeg ligge i ro her. Du ser meg ikke, men jeg vokser meg større enn noensinne. Når du bare eksisterer, så lever jeg. Når du lever, så bare eksisterer jeg. Men jeg er heeer…..

    Inntil vi møtes igjen, hvis vi møtes igjen, ønsker jeg deg lidelse og død!

    Hilsen din Avhengighet

  19. Lise-Lotte
    27 desember 2008 @ 20:42 | #19

    Joe skriver:

    Jeg gjetter at det blir et skred av erstatningssaker om 5-10 år.

    Har tatt meg tid til å lese skikkelig igjennom bloggen din i dag og denne kommentaren har jeg selv tenkt mange ganger dette året som jeg har brukt på å sette meg inn i rusproblematikken.

    Jeg tipper det er ganske mange i det «såkalte»hjelpeapparatet som har all grunn til å være svett om man i fremtiden vil finne løsninger på på denne sykdommen.

    Ikke sånn at jeg tror at det er med overlegg, men den utrolige inkompetansen som preger hjelpeapparatet er en stor flause.

    Finnes det noen andre sykdommer i Norge/verden hvor forskning går så sent? Finnes det noen andre sykdommer som opererer med ca10-30% helbredelse uten at det forskes, legges inn mer ressurser?

    Lise-Lotte

  20. Lise-Lotte
    3 januar 2009 @ 00:51 | #20

    Jeg har lyst å legge ut en liten historie om det såkalt hjelpeapparatet på denne bloggen.

    I august 2007 skrev jeg dette til en advokat, men det ble aldri sendt. Nå velger jeg å legge det ut her for å høre hva andre mener:

    Til advokat NN
     
    I januar 2007 ble min sønn henvist til behandling for sin opiodavhengighet via NN sosialkontor. Han var da 22 år og svært nedkjørt, var høydosert på heroin i sprøyteform.
     
     Han har brukt rusmidler fra han var svært ung, men har fullført et fagbrev og var i jobb frem til februar 2006,da ting gikk over styr og han ikke lengre klarte å være i jobb. Han hadde høsten 2006 et kortere rusbehandlingsopphold i kombinasjon med et lite fengselsopphold som ikke gikk særlig bra. Han rømte uken før jul og måtte tilbake og sone de siste 3 ukene av fengselsoppholdet. (Ingen voldsdom eller alvorlige forhold) Da han ble løslatt søkte han umiddelbart om ny behandling da han angret svært på at han rømte fra den første behandlingen.
     
    Først i mai ble henvisningen sendt fra sosialkontoret til AIK ved Bergensklinikkene
     
    Begrunnelsen er jo naturligvis at han ikke møtte til avtaler med henne som jo heller ikke var særlig behjelpelig med å legge forholdene til rette for en rusavhengig som er avhengig av å skaffe ca 1500 kr tilveie hver dag for å ”overleve”. Man kan jo mene hva man vil om det men sånn er det jo.
     
    I mai  2007 tok han en alvorlig overdose og ble så vidt reddet fra døden, og var da så nedkjørt at han knapt fikk i seg mat, sov på benker i parken og var i det hele tatt i en elendig forfatning. 
    Hun fikk da sendt henvisningen og søkte også om en akuttavrusning et såkalt ”hvileopphold” mens han ventet. Dette fikk han og ble innlagt på skuteviksklikken 6.juni.

    Dette var altså ment å være et hvileopphold i påvente av behandlingsplass som vi ble forespeilet kom til å ta minimum 3 maksimum 6 mnd å vente på, vi bestilte derfor en time til han hos lege 10.juli for å be om at han skulle få såkalt ventemedisin i mellomtiden da det var meningsløst at han skulle ut på kjøret igjen i  ventetiden når han først hadde hatt en avrusning.
     
    Legen gikk med på å skrive ut slik medisin i en venteperiode, under forutsetning av at han gikk rett i behandling når ledig plass kom.
     
    Samme dag på et senere tidspunkt var  det ny vurderingssamtale ang. behandlingsplass . Denne samtalen var ingen utenfra tilstede så jeg har bare NN sin versjon men ettersom han sier ble han da tilbudt en behandlingsplass allerede påfølgende lørdag på Kalfarlien behandlingskollektiv. Heller ikke ruskonsulent på sosialkontoret som VAR tilstede visste om at dette tilbudet kom, men bekrefter NN versjon.
     

    Dette kom veldig brått på og NN  ender opp med å si at han vil vente og heller gå på ”medisin”. Dette vet både NN og de som er tilstede på møte at ikke er mulig, men ingen som er tilstede på møtet gjør NN oppmerksom på dette.

     

     

    Legen kan ikke skrive ut ”medisin” hvis ikke pasienten står på en venteliste. (Dette var i 2007)
     
    Bergensklinikkene ved AIK lukker så henvisningen umiddelbart.
     
    Når det går opp for NN noen timer senere at henvisningen er lukket og må starte hele prosessen på  nytt igjen ber om ny sjanse. Da er det for sent.
     
    Dagen etter blir NN utskrevet og senere samme dag ringer kontaktperson på han sykepleier NN fra Bergensklinikkene og ber meg som pårørende sende en bekymringsmelding på han til NN sosialkontor da, hun mener han er så dårlig at han bør legges inn på ”såkalt frivillig tvang” på skjermet avdeling.
     
    Også utekontakt i Bergen NN sendte en klage til Bergensklinikkene på at henvisning ble lukket brått og uten betenkningstid.
    I svar fra Bergensklinikkene 01.08.2007 blir avslaget  begrunnet med at han takket nei til behandlingsplass av egen vilje, men i epikrise vedlagt undertegnet av 2 leger og 1 sykepleier ved Bergensklinikkene står det følgende under vurdering blant annet:
     
    ”Inntrykket av pasienten under oppholdet er at han mangler impulskontroll og har vansker med å fokusere og huske informasjon. Det virker som han forstår lite av hvordan systemet rundt han fungerer. Eksempel er at pasienten har fått gjentatte samme informasjon opptil 5 ganger pr. dag uten at han husker han har fått den. Det hadde vært interessant å undersøke pasientens mentale kapasitet i en rusfri fase. Det vurderes at pasienten er i fare for fremtida overdose. Ut fra dette synes det realistisk å vurdere fremtida behandling ihht. LOST § 6.2 eller §6.3  Denne epikrisen er også sendt sosialkontoret i sosialkontoret.

     
    Jeg sender bekymringsmeldingen den 13.juli. Forvaltningsloven sier at slike brev skal besvares innen seks uker, men først 7 uker senere og etter at jeg har klaget til fylkesmannen får jeg svar. Sosialtjenesten har da tatt en vurdering og kommet til at det ikke foreligger grunnlag for tvangstiltak. Svaret kommer dagen etter fylkesmannen sendte sitt pålegg til sosialkontoret. Med andre ord det er liten tvil om at dette er blitt liggende i en skuff og aldri ville blitt besvart, uten klage til fylkesmannen.
     
    Jeg anker denne avgjørelsen og denne gangen kommer det brev om at det allerede er sendt henvisning etter § 6,3 om såkalt frivillig tvang allerede 10.august fra sosialkontoret og 14 august fra legen.  NN ønsker også dette. Jeg ringer overlegen ved Bergensklinikkene og hun forteller meg at de slett ikke har motatt noen henvisning. Pr. dato er det  ifølge ruskonsulenten  sendt kopi av henvisningen men dette drar jo tiden ut. 3. september fikk vi et brev fra AIK ved Bergensklinikkene  om at henvisningen var videresendt til Blå kors klinikk

    på Askøy som har egen inntaksenhet og da det er der NN ønsker behandling. Vi har pr. dato ikke hørt noe derfra.
     
    Dette har tatt veldig lang tid, og NN sin situasjon er nå veldig ille og han er ikke engang kommet til vurderingssamtalen og fått pasientrettigheter ennå. Han er svært deprimert bor på et rom på en hybel hvor han verken rydder eller vasker, bytter ikke sengeklær eller ivaretar sin egen hygiene.
     
    Dette ble kanskje en litt rotete mail, men jeg håper du forstår hva jeg mener.
    Jeg har epikrise og brevene jeg har fått fra sosialkontoret, Bergensklinikkene og Fylkesmannen. Disse kan jeg ta kopi av å sende til det hvis du kan gjøre noe for han. Han er veldig deprimert og ønsker behandling så snart som mulig.
     
     
    NN

    Som sagt er dette halvannet år siden, men det har nesten ikke gått en dag uten at jeg har tenkt på at jeg burde gått til media med historien.

    Dette handler om en rusavhengig som har pårørende som står på i forhold til hjelpeapparatet, jeg tenker med gru på alle de som aldri har vitner til alle overgrepene.

    Lise-Lotte

     

     

  21. memo
    5 januar 2009 @ 10:30 | #21

    Hei Lise-Lotte og godt nyt år, et år jeg håper blir SÅ mye bedre for deg og din sønn.

    Når jeg leser brevet ditt, er det aller første som slår meg at man skal jaggu være frisk og oppegående for å være syk i dette landet. Man kan jo stille seg spørsmålet igjen hvorfor de ga rusmisbruk status sykdom, når det er slik de behandler denne???
    Og så er det denne opplysningsplikten offentlige kontorer har. Spør man, får man sikkert et svar (som man muligens forstår), men spør man ikke, vel, da får man ikke noe info overhodet, om man ikke er så heldig å treffe på en engel…
    Så har vi byråkratien som tar vinter og votter, og mens den ruller, om saken ikke blir forglemt i en skuff eller en bunke, blir misbrukerne bare sykere, mere garva og mere avhengige.
    En stor skam i et av verdens rikeste land.

    Lise-Lotte, vil du vite hva andre synes om brevet? Om du bør sende det i dag?
    Jeg hadde sendt det av gårde tverrt. Det har jo visst seg at en del mennesker som har tatt kontakt med helsemyndigheter har fått positive svar.
    Leste også i =oslo at Knut (du vet, knut og Siv), har fått ligge på sofaen til stortingspolitikkere og det er flere som har fått mye hjelp.
    Om det er som jeg skriver et annet sted om leger, at de fleste leger har «sine» narkomane, og ikke tørr å ta til seg for mange, det vet jeg ikke; men å sende dette er helt klart verdt et forsøk.

    Ettersom jeg også har forstått har Bergen gått ut med meget bra statistikker, og det er ikke rart at de får dette til, da de skriver ut folk som viser tegn på sin sykdom… Da er det jo bare «de flinke» igjen… Virker som om mange som jobber innen helsevesenet, uansett hvor det er, bør sette seg litt mer inn i hva narkomani er, og slutte å lese bok-eksempler…

    Det har vært jul og nyttår, så jeg regner med at du ikke har fått snakket med legen til sønnen din, men jeg håper at du tar den samtalen om han kan få fortsette på sine Dolcontin som han fungerer så bra på. 

    I likhet med deg, tenker jeg med skrekk og gru på alle som er for syke til å stå på selv. Søknader, klager, anker, osv, osv…
    Din sønn er en heldig gutt som har en mamma som står på.

    Jeg ønsker deg det beste Lise-Lotte, og jeg håper at 2009 blir året for din sønn og deg.

    Det beste til deg!

  22. Lise-Lotte
    5 januar 2009 @ 21:23 | #22

    Nei jeg kommer nok ikke til å sende historien noe sted, men det jeg lurte på var om jeg skulle gå til media med den. Historien er gammel nå, og hovedgrunnen til at jeg har lagt den ut er at flest mulig skal få se hvordan Bergensklinikkene fungerer. Mitt håp er at en eller annen politiker skal titte innom bloggen.

    Historien illustrer også hvordan overordnede ignorerer de som jobber med pasienten, og bekrefter av det blir begått overgrep i spesialisthelsetjenesten. ‘

    Sønnen min er en av de få rusavhengige som har pårørende med seg til sånne samtaler, dette er trolig bare toppen av isfjellet. Man kan bare tenke seg hva som foregår med de som ingen vitner har.

    Jeg er derfor sterk tilhenger av fadderordningen som Ekgren foreslo. For det er svært viktig at alle har vitner med seg til disse samtalene.

    For som du sier englene de finnes utrolig skjelden i inntakstjenestene, de møter man først når man er innlagt
    I tillegg lever myten om at rusavhengige lyver og manipulerer hele tiden, noe som gjør at de heller ikke blir trodd om de kommer med sånne historier.

    På denne måten kan hjelpeapparatet sørge for å opprettholde rusavhengigheten. Og det er kanskje mange som har grunn til å være redd for at denne gruppen blir frisk og blir mange og i tillegg kan bli en pressgruppe, for da blir det nok mange som må ta sin hatt og gå.

    Det går fortsatt fint med sønnen min, hva som blir utfall av legetime til uken er usikkert.

    Ønsker deg også eg godt nyttår.

    Lise-Lotte

    Jeg hadde håpet på flere kommentarer til denne historien. Er dette vanlig eller har han bare vært svært uheldig.

  23. admin
    5 januar 2009 @ 21:56 | #23

    @liselotte: Flott at du er tilhenger av «støttegruppeordning».

    Jeg forstår at du er skuffet over lite feedback på brevet. Jeg tror du vil få mer respons på brevet på Narkoman.net eller Narkoman.org, særlig hvis din sønn samtidig bruker brevet som en klage til Helsetilsynet.

    Historien om LAR er full av overgrep og tragisk, unødvendig død. Etter 10 år kan man oppsummere: for å få 5000 i behandling i et høyterskel tilbud ble noen ekskludert og mange avskåret fra akutt behandling. 2500 døde. For hver annen i behandling dør 1. Det er grotesk, men akkurat nå har vi ikke tid til å dvele ved urettferdighet, feilbehandling, grov tjenesteforsømmelse og uaktsomt drap. Jeg er opptatt av at denne bloggen skal inspirere pasienter og pårørende til å gjøre noe selv. En skarve allmennlege blir så altfor lett parkert av forvaltningen, mens pasienter og pårørende har mulighet til å fremme sin sak slik jeg har skissert og muligens få overgrep påtalt og prøvet for retten. Det viktigste er at vi sørger for at pasienten får behandling. I så måte har jeg en god nyhet, men jeg må få den dokumentert før jeg går ut med den.

    For å være konkret: hvordan ønsker din sønn at fremtiden skal se ut, og kan dere finne noen som kan delta i en støttegruppe som kan backe ham og fastlegen opp på møtet hos fastlegen i neste uke?

  24. 6 januar 2009 @ 01:10 | #24

    Hei Lise-Lotte, jeg sitter med tårer i øynene når jeg leser din historie fra din sønns erfaring med hjelpeapparatet. Tårer og avmaktsfølelse fyller meg når jeg tenker på alle årene der vår sønn har vært kasteball i systemet. Jeg er overbevist om at han hadde vært død mange ganger om ikke vi var der for ham hver gang hjelpeapparatet har gjort altfor dårlig forarbeid eller at vi ikke har ringt landet rundt for å sørge for koordinering av tilbudet, eller betalt for illegal dop på grunn av leger som har nektet å skrive lovlig kvote eller har skrevet mangelfull kvote eller på preparat han ikke har nytte av.
    At både han og vi har overlevd disse årene i et mareritt av motstand fra så altfor mange innen hjelpeapparatet tror jeg nesten må betegnes som et mirakel.
    Som en nylig skrev til meg – grunnen til motstanden ligger sikkert i det at jeg sier fra når noe ikke er gjort slik det skal, og svært ofte er jeg minst ett hestehode foran når det gjelder å vite om rettigheter, nye ordninger, institusjoner etc. Istedet for at dissse kunne bruke meg aktivt for å nyttegjøre seg det jeg vet så blir jeg sett på som en trusel som minner fler på at de ikke er nok oppdatert eller gjør jobben sin på en bra nok måte. Før var jeg ydmyk i min måte å formidle slikt, det er det slutt på – det hjelper overhode ikke hvordan jeg formidler noe. Det blir ikke tatt nådig opp uansett. Vi opplever til stadighet at rettigheter er noe som står på papiret, ikke eksisterer i virkeligheten.
    Bra at du også går ut med dine opplevelser Lise-Lotte. De fleste er dessverre redde for de som sitter som Kongen på haugen og forvalter regler og lover som er avgjørende for våre barns liv.
    Til deg Joe, vi kommer ingen vei med vår sønns sak. Denne uka blir avgjørende for om alt går i vranglås, og 1 1/2 års venting ender opp i ingenting. Vi er temmelig avmektige over det som skjer rundt ham da det ser ut til at nesten ingen er villige til å bruke fornuft i hans sak. Mulig jeg ringer deg imorgen om det blir skjæring. Han er temmelig ødelagt av motgangen enda en gang, og vi vet snart ikke vår arme råd hvor vi skal henvende oss.

    Takk til deg Joe som gjør alt det du gjør, og til deg Lise-Lotte som er med på å tydelig-gjøre hvor håpløst det er når hjelpeapparatet ser ut til å heller ekskludere narkomane enn å ville finne løsninger som er gode.
    Mvh
    Bente Eck
    Moderator på Narkomanes Pårørende
    http://www.narkoman.org

  25. Lise-Lotte
    6 januar 2009 @ 21:05 | #25

    Hei igjen

    Nå må jeg for ordens skyld legge til at jeg ikke har lagt ut denne historien for å vinne sympati for vår situasjon. Ei heller skriver jeg på denne bloggen for å få hjelp til vår situasjon, men dette er en måte å nå ut med sannheten til folk flest.

    Historien gjelder for øvrig ikke behandling i Lar, men vanlig institusjonsbehandling uten medisiner.

    Å legge ut historien på NN eller Np har ikke noe for seg for de vet allerede hvordan dette systemet fungere. Målet er å nå ut til de som ikke vet, for å synliggjøre noen av årsakene til at det er så dårlige prognose for rusavhengige.

    Saken ble klaget inn til fylkesmannen, men da var han allerede kommet i en ny kø, og det var også svaret vi fikk fra fylkesmannen. At de nå anså problemet som løst.
    Sosialkontoret fikk riktig nok en påpakning, noe som egentlig bare har ført til mer trenering av saken hans.

    Nå ligger historien så langt bak i tid, men dukker opp igjen hver gang Bergensklinikkene blir frikjent for en eller annen systemsvikt, og det skjer jo hele tiden.

    Få i systemet hører på pårørende og enda færre på rusavhengige. Ja det er et ganske håpløst system. Siste sak på Bergensklinikkene gikk på at noen ansatte hadde varslet anonymt om uholdbare forhold. Bergensklinikkene ble frikjent av helsetilsynet til tross for at vi er mange som vet at dette er sant.

    Så til vår situasjon, det er bare en vanlig legetime han skal til og den gjelder først og fremst det berømte kneet og hva som skal skje med det. Han vil jo i tillegg spørre om å fortsette medisineringen i påvente av Lar som kan ta vinter og vår før det skjer noe.

    Målet hans er egentlig bare å få seg en jobb, bolig har han. Den forrige ruskonsulenten begynte med å opprette en ansvarsgruppe, men jeg tror både han og familien har gitt opp det prosjektet.

    Disse folkene kan jo ingenting er min erfaring. Når ikke en offentlig saksbehandler kan forsvaltningsloven sentrale ledd som er å svare på skriftlig henvendelse innen 6 uker kan man jo lure på hva de lærer på sosionomstudiet.

    Jeg tror vi klarer oss godt uten disse folkene. Jobb kan han sikkert klare å skaffe seg selv når han er helt frisk.

    Hadde vi kunnet gjøre dette selv hadde jo søknaden til Lar vært avgårde for lenge siden. Sønnen min ringte sosionomen og lurte på om han selv kunne ringe rundt å purre opp alle etatene som ikke har klart å svare på forespørselen om dokumentasjon på rusmisbruk.

    Nei det var ikke hans jobb, det måtte de gjøre fikk han til svar. Det er jo helt idiotisk hele systemet.

    Tenk dere dette gjelder han som har folk som er frisk nok til å stå på. Tenk på alle de som brukt av dette systemet for å opprettholde arbeidsplasser.

    Og jeg har lovet meg selv at om det fortsatt finnes gatenarkomane når jeg går av med pensjon skal jeg bruke all fritid på å følge de rundt i disse etatene. Det skal være meg en sann fornøyelse å tråkke ned sosialkontorerer for å se hva som skjer.

    Lise-Lotte

  26. Bea
    7 januar 2009 @ 11:04 | #26

    Hei!
    Flott side og fabelaktig at en lege orker å stikke hånda inn i vepsebolet 🙂
    Jeg vil bare oppfordre alle som kan å gå til media. Jeg var selv en kasteball i systemet(ønsket meg inn i LAR i 1999 men ruskonsulenten nektet å signere søknaden) og ble nektet fri retshjelp pga at de mente saken min ikke var av allmen interesse?!?!?!?

    Jeg hadde heldigvis tatt vare på all komunikasjon med sosialkontoret + utskrift fra psykolog osv. Så gikk jeg til lokalavisen.
    Da skjedde mye fort. Å jeg går i dag på subutex på 9 året.

    Heldigvis hentet jeg allerede medisin i Danmark. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg ALDRI klart å gjøre den jobben som trengtes for å klare å få hjelp.

  27. tim
    1 februar 2009 @ 19:20 | #27

    Hei Memo!

    Jeg har fulgt med på «samtalene» mellom deg og Joe ang. Hvorvidt vi med lang opiat bruk har «ødlagt» noen reseptorer el.l…Dette er også ting jeg går å tenker på, men jeg tror at hvis du memo ville gå fra Metadon til subutex (sett senario), og hadde sammen med din lege «kompansert» med Dolcontin og så over på subutex ville sett at det fysisk går greit. Da jeg gikk fra Metadon til Temgesic, Hjalp min lege meg akkurat på beskrivd måte..uten nevneværdig ubehag.
    Jeg tenker da, som vi vet er det jo andre prosesser som foregår i kroppen på buprenorfin enn Metadon, og omvendt. Derfor tror jeg at kroppen tilpasser seg selv medikamenfri behandling fort fysisk. Men den Psykiske delen tror jeg ikke det er lurt å undervurdere for fort…Vi har alle sett hvor mange O.d det desverre har gitt.

    Jeg tror også at all behandling må gå ut fra et individuellt standpunkt, jeg vet at Subutex ikke er den beste behandlingen for mange, men kanskje med noen beroligende/ sovetabletter ved siden av kan gjøre hele forskjellen. Jeg er for at hvis pasienten sammen med sin lege, finner ut at f.eks Dolcontin er en grei måte å starte en medisinsk behandling på, synes jeg det også må kunne bli akseptert.

    Behandling på Individuellt grunnlag er viktig, ikke pakkeløsninger.

  28. memo
    2 februar 2009 @ 12:51 | #28

    Hei tim, og tusen takk for svar.

    Som jeg skriver over her, var jeg en av de som var så heldige å være med på prøveprosjektet, dvs at jeg har gått på Metadon i mange år nå. Med 2 opphold på ca 1,5 år hver, hvor jeg har takk og pris hatt Dolcontin og Flunitrazepam.

    På, den gang MiO (Metadon I Oslo), «lærte» vi at vi hadde ødelagt en del av kjemien fra kropp til hjerne, og at dette rettet bl.a Metadon opp. Alle opiater retter jo dette opp, det er jo noe vi vet av erfaring.

    Jeg har tenkt så utrolig mye på å hoppe over på Subutex så mange ganger, men jeg må innrømme at jeg er veldig redd for å bli for «speeda», slik mange som går på Subutex beskriver. Spesielt da jeg på jobb jakt om dagen, kan det bli å gå på veggen å ikke ha noe å gjøre. Men det har egentlig lite med hva jeg tenker.
    Jeg vet om en som har hoppet fra Metadon til Subutex, og jeg beit meg merke ved noe av det han sa: så deilig å ikke ha bomull i hodet lenger….
    Jeg må ærlig talt innrømme at jeg overhodet ikke føler at jeg har hodet fullt av bomull, og at jeg aldri blir rusa av Metadonen. Nå er jeg en av de som helst vil ha minst mulig….

    Jeg tenker også mye på at Temgesic ALDRI har hatt noe spesiell vellykket funksjon på meg, og derfor, selv om Sub er mye sterkere, vil det da i det hele tatt virke, eller vil det resultere i et bytte tilbake på Metadon?
    Jeg har også akkurat snakket med en venn som går for tiden på Sub, men som har vurdert i lang tid om han skulle våge seg tilbake på Metadon, da han sjeldent finner helt roen.

    Jeg skulle helt klart ønske at jeg kunne gått på Dolcontin, da jeg føler at jeg kjenner den medisinen veldig godt, og fordi jeg hadde det mye bedre med meg selv når jeg gikk på det.

    Det er ikke tvil om at behandling på individuelt grunnlag er det aller viktigste i ens behandling.

    Tusen takk for respons.

  29. memo
    2 februar 2009 @ 12:54 | #29

    Hei igjen tim,
    …glemte noe…

    Om jeg skulle gått fra Metadon til Sub, ville jeg helt klart bedt min lege om å få gå på Dolc en liten stund, så jeg slipper Metadon abstinensene som ligger under oppstarten på Sub.
    Metadon er et tøft stoff.

    Hvor lenge brukte du Dolc når du hoppa over på Sub??

  30. tim
    4 februar 2009 @ 18:34 | #30

    Hei igjen Memo!
    Takk for svaret!
    For å ta det første, at du kan «miste roen», ved å gå over på Subutex fra Metadon er reel. Jeg går på Beroligende ved siden av:(75 M.g sobril/1Mg.Mogadon). Det funker for meg. Det er mye bedre enn bivirkningene jeg fikk på metadon, ….Det skal sies at det har vært kontunerlig nedtrapping i min medisinering, noe jeg tror hadde vært vannskeligere med metadon. Men hele tiden har det vært viktig og kompansere for den (uroligheten) i kroppen, den er jo mindre tilsdede når en går på metadon.

    Jeg begynte 300 Mg. Dolc, og trappet ned til..jeg husker ennå den dagen jeg skulle treppe ned til 60Mg lol. ,Det gikk ca.3- mnd med overgangen fra metadon til Temgesik og beroligende. Det var ihvertfall lettere enn altenativet:
    Jeg fungerer fint nå, men jeg må si meg enig at Dolcontin skulle vært et med. behandlings medikament…Det virker som det er et stort antall av brukere som kunne ønske seg mer tilbake til behandling med Dolc, denne gangen i de rette settingene. Det hadde vært et frembragende preparat  L.A.R L.a.r kunne brukt .

    Snakkes Memo 🙂

     
     

  31. Christian
    8 februar 2009 @ 10:21 | #31

    Hei Joe,
    kan ikke du skrive litt om tankene dine rundt det som diskuteres på Stortinget ang utdeling av heroin.
    Uansett hva man mener er det godt at man får en offentlig diskusjon som avisene engasjerer seg i.

    Stå på og hils inn!!

    Christian

  32. Erik
    17 februar 2009 @ 18:47 | #32

    Hei.  Jeg er mann på 38  som var i en bilulykke i 07, Brudd i rygg+ nakke. 4 operasjoner er utført.  Går til smertelege+ fastlege. Er satt på Oxycontin 60mg i døgnet.  Har brukt det i 15 mnd nå.  Har ikke øket bruket, bruker ikke andre medisiner, eller illegale stoffer. Kun oxycontin for sterke smerter. Tror du jeg vil få problemer med medisinen?  Er redd og har lest at det er en Meget vanedannende opiat. Blir dårlig om jeg ikke tar medisinen en dag.

    indikasjonen er klar mtp skadene/smertene, men jeg er likevel veldig redd for å bli helt hekta, selv om jeg er bestemt ang doseringa.  Veldig glad for en kommentar /synspunkter fra deg.

  33. Rita Lund
    19 februar 2009 @ 23:27 | #33

    Hei.
    Tror jeg leste at det var en slags «bruksanvisning» på dette med henvisning innen 6 timer.
    Jeg er med å ha startet opp om HI Tø (hjelp i Tønsberg) hadde lyst å få igang dette her.
    Tenkte først å sende en info til alle fastlegene i Tønsberg. deretter samle en gruppe som kan være «hjelpere» Jeg klarte ikke å finne bruksanvisningen.

  34. memo
    21 februar 2009 @ 08:57 | #34

    Hei Rita, så utrolig flott at du tenker å starte dette opp i Tønsberg.
    Joe er på en velfortjent liten ferie, så her er linken:
    http://bergeliv.no/alle-heroinavhengige-kan-fa-behandling-i-dag-180
    Øverst på siden finner du en veileder fra helsedirektoratet.  Regner med at det er den du leter etter.

    All lykke til!
    Fortell hvordan det går.

  35. Tee
    24 februar 2009 @ 03:00 | #35

    Hei.

    Tenkte å dele min opplevelse av Norsk Helsevesen og hvordan jeg klarte å komme meg ut av opiat-helvete uten «hjelp» fra LAR.

    Jeg var inntil for 3 uker siden selv avhenging av heroin og brukte ca 1g/dag intravenøst siste tiden. Dette i tilegg til et langvarig amfetamin misbruk (6-7år, noen pauser) og det meste annet. Jeg fikk meg en skikkelig vekker rundt nyttår og ble supermotivert for å slutte, kontaktet fastlegen og ba om akutt innleggelse for avrusing. Dette viste seg umulig da det ikke lenger var noe akutt tilbud i Oslo. Jeg ber da om Subutex/Subuxone til svar fra Ullevål forelå.
    Dette ble avvist og jeg fikk beskjed om å fortsette som før i inntil 2-3 mnd!!

    Det var ikke noe alternativ for meg, da jeg ville mistet jobb, leilighet, venner og vært gjeldsslave resten av livet i løpet av den tid. Og da hadde jeg ikke hatt noen grunn til å slutte…
    Så i ren desperasjon kaster jeg meg over nettet og kommer over Ibogaine/Iboga.
    Siden jeg selv hadde vært igjennom det meste av psykedelika så hadde jeg virkelig tro på det å «kjøre huet» skikkelig for å oppnå bedre selvinnsikt. Og det at det ble lovet INGEN fysiske abstinenser hørtes neste for godt ut til å være sant!

    Etter mye om og men for å få dette inn i landet, så fikk jeg endelig tak bark fra Iboga roten. Ikke ideelt, fant jeg ut, men det virket!
    Det ble en helvetes helg for meg og de som passet på meg. Vil ikke gå for mye inn på det, men jeg hadde ikke det minste tegn til adstinenser, det kan jeg love!  Etter et par timers søvn (3døgn etter første dose) så kommer jeg litt til meg selv og innser at jeg kvitt ALL min anhengighet!! Jeg hadde ikke lyst på sigg engang!
    Jeg klarte ikke å slutte å smile, det å bli glad for «hverdagslige» ting hadde jeg ikke opplevd på flere år! Det er en så fantastisk opplevelse!

    Det har nå gått tre uker og jeg er fremdeles ren (tar urinprøver hver uke, for å berolige de rundt meg). Sliter litt med lite energi og dårlig søvn, men er helt greit. Men ikke no «sug» etter dop i det hele tatt!

    Jeg kunne skrevet en lang avhandling om min psykiske avhengighet som fremdeles ligger bak i hodet… Men den er jeg blitt klar over og vet nå at den egentlig er betinget til bestemte situasjoner og personer. Det tar tid å omprogrammere 15års adferd, men tid har jeg nok av. 🙂

    Jeg vil IKKE anbefale NOEN å ta dette hjemme!! Det er endel risiko involvert med det, prøv å få en rusmisbruker til å ikke gjemme unna noe tilfelle det ikke skulle virke, eller være litt kjipt å granske seg selv så nøye… 🙂 Det finnes ingen motgift, og man kan ikke ta NOE annet under kuren. Det er så vidt jeg vet 8 av 5000 som har dødd under/kort tid etter kuren, en av ukjente årsaker.
    Men, er man som meg i en desperat situasjon, og vet knapt om man overlever neste skudd, da er valget lett. Jeg hadde ikke råd til å reise på klinikk i Polen/Nederland/Mexico/Canada. Det er ikke mange som har 10-25.000kr å bruk på slikt når man er skikkelig hekta. :/

    Jeg kommer ikke til å stå frem med dette offentlig med fullt navn, selv om jeg gjerne vil. Håper noen andre kan se litt på det, og håper at om noen (ti-)år kan man gå til fastlegen og få henvisning til Iboga klinikk. Eller at forskes mer på dette så det kan lages medisiner som faktisk virker, og som legemiddelbransjen gidder produsere.

    Til alle som selv sliter med misbruk, og alle rundt som fortviler over sine kjæres misbruk; ikke gi opp! Vær sterk, selv, og for andre. Dere er i mine tanker og i mitt hjerte hele tiden.

    Namaste

    http://www.ibogaine.org/
    http://www.ibogain-skandinavia.org/

  36. memo
    25 februar 2009 @ 11:19 | #36

    Hei Tee 🙂

    Først vil jeg gratulere deg for det du har fått til. Kjempeflott.
    Ikke minst at du deler det her inne.

    For meg er det fullt forståelig at du vil beholde din anonymet.

    Selv om du klarte dette med Ibogain, er det helt klart ikke en behandling jeg vil anbefale de aller aller fleste.
    Leste også litt inne på en av linkene du la med, og det er ikke bare solskinnshistorier…
    Ibogain er et lite kjent stoff her i Norge, hvordan kom du på å bruke den veien?
    Og etter og ha lest det du skriver, bør Norge helt klart bruke den forskningen som finnes om dette, kanskje det kan hjelpe noen??

    At du har lite energi og sover lite har sannsynligvis med litt ettersleng fra det gamle livet. Det tar tid å bygge seg opp igjen. Både fysisk og psykisk.

    Ettersom jeg forstår er dette før Berge liv aksjonen om ØH innen 6 timer. Takk og pris, er det leger som har forstått at det er mulig å hjelpe misbrukere så fort.
    Og tusen takk til Fratello tjenesten som er helt fantastisk!
    Og takk til deg som delte din historie her inne.

    Ha en fin dag videre, memo

  37. mary
    14 mars 2009 @ 12:28 | #37

    hej
    jeg er 41 år og nu tilbake i norge efter mange ,mange år i danmark . De siste 12 årene fik jeg metadon på apoteket for en uke av gangen.j Brukte masse ved siden av de første årene , mens de siste 8 årene brukte jeg kun metadon , dog mye mere enn dem jeg hentet for købte og på gaden , var oppe i skyhøje doser til sidst . Klarte i løbet af de 8 årene og få bolig , job og bil , altså tilsynelatende gik det godt , men mit sidemissbruk med de ekstra doner trakk mange kræfter.Det var og årsagen til jeg ikke magtet meget det siste året i DK , sluttet job etc….Dette og mange andre tunge faktorer gjorde at jeg til sidst rejste hjem til norge med nok medicin til jeg kunne trappe ned ved min mor..brugte 4 mnd ca og har nu vært clean i 7 mnd, flyttet fast tilbake , sa farvel til livslang medicin og alt der nede…problemet er at jeg stadig har sen abstinenser , sover ikke merre enn et par timer , føler meg aldrig uthvilt , har smerter i bena ,(har skutt metadonen både den flytende og piller opløst i lysken i alle disse årene) har null energi ,og sjeldent lyst til at gjøre noget..
    undrer mig over disse spørsmål som memo kom med vedr. skader i hjernen og om min situation kan ha sammenheng med dette .? har ikke stofftrang og vet heller ikke årsagen til at jeg denne gangen rent faktisk magtet at trappe meg helt ud…Lurer på om livskvalitet rent faktisk afhenger af at få noe kroppen kjender i sig hverdag eller om der er andre muligheder , eller om jeg bare skal tage tiden til hjælp og det så vil blive bedre?? vet ik om jeg forklarer mine spørmål godt nok men for det ik skal bli mega langt dette her så satser jeg på det blir forstått. Mary

  38. memo
    25 mars 2009 @ 09:24 | #38

    Hei Mary,  
    Jeg vet ikke om jeg kan svare deg på det du spør om, men at Metadon gjør en slapp og giddaløs med tiden, det er det vel ingen tvil om. 
    Vanskelig å glede seg til noe, lett å grue seg til det meste, mm.

    Senabstinenser har jeg hørt mange historier om.
    Hørt om folk som har trappa seg ned gjennom et opplegg i Spania og ligger på stranda med frysninger etter 1 år, og mange historier til.
    Samt erfaringer med eget forsøk på nedtrapping.
    Har vært inne på en del amerikanske sider, og funnet 2 som virker seriøse. Der blir du anbefalt om å trappe ned 3mg pr mnd. Går du på 75mg, er det 2 og halvt år…. Og med den konsentrerte Metadonen til eterfabrikken, kan jo 3mg være en dråpe.

    Muligens har du kanskje trappa ned litt fort?
    Å ta tiden til hjelp er det eneste du kan gjøre. Ved siden av å ta kontakt med en lege som kanskje kan hjelpe deg?

    Personlig tror jeg at det er helt vanlig med senabstinenser med Metadon.
    Jeg får mer og mer angst for det stoffet, og er så forbanna over at vi som er i LAR ikke kan få adgang på flere medisiner å velge mellom.
    Medisiner det bl.a går an å trappe seg av…

    Men jeg vil anbefale deg å legge ut spørsmålet ditt på http://www.narkoman.net; http://www.narkoman.org. Tror du vil ha mer flaks der. Joe legger jo ut noen andre linker på forsikden sin. Til høyre.

    All lykke til!

    L, er det deg???

  39. korefell
    2 juni 2009 @ 01:58 | #39

    Lurer på hvordan det er for en som har hatt et daglig bruk på 400 mg Dolcontin pr dag over lang tid. Min samboer ligger nå i koma på 5 døgnet og jeg mener hun blandt annet har store apstinenser selv om hun ligger i koma. Hun får morfin når jeg ser ser smertene blir for store. Dette er hennes 5 koma på kort tid. De andre gangene har hun våknet efter ett til to døgn. Det efter å ha fått en relativ stor eller flere doser morfin. Hun får nå doser på 25 til 30 mg av gangen.Dette sier ikke meg mye men luer på hvordan jeg skal få sikkert svar på dette. Jeg ligger i sengen ved siden av henne om natten for jeg føler meg overhodet ikke trygg på at hun blir fulgt opp slik hun bør, selv om de er flinke å hyggelige her vet jeg ikke om de kan nok om dette. Trenger et raskt svar da jeg er redd tiden går ifra oss

  40. memo
    2 juni 2009 @ 08:02 | #40

    Hei Tim,

    Jeg har tenkt på en del av det du skriver, så jeg håper at du er innom en dag, og ser innlegget.
    Vil informere at Dr Joe S. Ekgren snart er tilbake.

    Slik du har fikset det er jo veldig fint. Men det krever en lege.
    Har legen din noengang fått trøbbel med myndighter for å hjelpe deg med A og B prep fast?

    Som jeg skriver ovenfor, hadde jeg kunnet velge ift hva som finnes tilgjengelig i samfunnet i dag, så hadde jeg ønsket med Dolcontin.
    Fordi livet mitt var et helt annet på den medisinen, fordi jeg kjenner den godt, fordi jeg kan bruke den riktig, og fordi livskvaliteten min ville økt.
    Og ikke minst, fordi jeg VET at man kan trappe seg av Dolc.

    Og det hadde sikkert gått an og funnet en lege som kunne hjulpet meg med det, men hva som han/hun skulle miste foreskrivningen (noe som skjer med de aller fleste som har flere pasienter med en rus historie, selv om det går bra).
    Det er laget en studie av Dr Harald Andersen, som hjalp mange (mis)brukere.  http://www.tidsskriftet.no/index.php?seks_id=540014

    Hva om denne legen jeg finner mister foreskrivning om 2 år?
    Hva gjør jeg da?
    Jeg orker ikke og slåss som før, jeg er blitt eldre.
    Man kan jo håpe på at det er skjedd «ting», positive og fremgangsfulle «ting» i ruspolitikken.

    Men hva gjør jeg da? Sett ut ifra hvordan det er i dag?
    Starte helt på nytt i LAR og hente daglig på apotek? Masse Uprøver? I det hele tatt det LAR krever av noen i oppstart. Vil informere at jeg har vært i LAR siden 1995, med 2 lengre opphold foruten.
    Mao, starte helt på nytt i LAR. I verste fall.
    Ord som ikke smaker godt.

    @Erik.
    Jeg har ikke lagt merke til ditt innlegg før i dag.
    Jeg tror nok kroppen din allerede har vendt seg godt til Oxycontin dosen du tar daglig.
    Jeg synes du skal stille deg spørsmålet. Hva er mitt alternativ?
    Så lenge du går med så sterke smerter som 4 operasjoner tilsier, så må du tenke på hva som er viktigst.
    At du synes at du har et bra liv med medisiner, eller skal du pine deg selv. Noe som helt klart vil komme av seg selv om du ikke spiser smerte stillende.
    Men du skriver også at du har både smertelege og fastlege.
    Stå på, du har alle muligheter til å stå på den dosen du evnt trenger for å ha et godt liv. At du er bestemt er kun en fordel!

    Håper alt ordner seg slik du ønsker.

    H, memo

  41. Susan
    2 juli 2009 @ 15:53 | #41

    Hei.
    Fikk anbefalt på Narkomanes pårørende siden og titte
    inn her for å spørre deg om noe
    Min samboer har vært under utredning for epilepsi,dette har vært en lang
    proses med mye tester og han har heller ikke fått medisiner fordi han er rusmisbruker.
    Han har nå vært på avrusning og er i videre behandling(3,5 uker rusfri).
    Er medisinene man får for dette farlige å ta for han???
    Han har hatt 3 anfall på noe få dager der han er på behandling nå…
    Ble sendt på sykehus for 2 dager siden…
    Hadde håpet det var mulig for han å få noen medisiner for
    han slår seg både stygt og hardt.
    Nesten bitt over tungen sin og knust en tann.
    Håper jeg kan få noe svar på event medisiner han kan bruke så
    jeg/vi har noe å slå i bordet med etterhvert.
    Mvh Susan

  42. memo
    14 juli 2009 @ 08:31 | #42

    Hei Susan,

    1 ting kan jeg fortelle deg med sikkerhet, og det er at det er farlig for din samboer og slå seg bederva og få en haug med anfall.
    Anfall går på hjernen.

    Kan de da ikke gi han den medisinen han trenger og slutte og tenke så utrolig dumt.
    Om din samboer vil være nykter, er det ikke en medisin i verden som kan få han på kjøret igjen, så lenge han ikke selv vil.

    Lykke til!

  43. kristin
    23 juli 2009 @ 08:07 | #43

    Jeg lurer på om du har noen forslag til medisin mot amfetaminsug.
    Har lest et sted at Baklofen og Lirosal kan være aktuelle.
    Min datter bruker Cipralex og Atenolon.
    kampen må jo kjempes mest i dte indre,men det hadde vært fint med alternativer som roer nerver,uten å være vanedannende. Ho har en veldi fin lege som møter ho der ho er. men han er veldi usikker på medisinering,og er åpen for forslag.

    Mvh kristin

  44. 28 august 2009 @ 00:26 | #44

    Hei dere! Jeg har samme problem som dere alle, og har hatt det i 16-17år nå. Nå har jeg endelig fått den vetta som trengs for å komme meg i gang me og få medesin og finne meg en plass å legg meg inn på! hurra… Men det som er litt av greia nå, er at jeg føler meg litt utrygg og ikke vet hva som kommer til og skje framover! det får meg til å være redd på en måte som aldri har vært kjent hos meg før!? Jeg vill så gjærne slutte mod dop og alt det tullet der nå! Håper jeg gjør det rette nå for en gangs skyld!! TIL Dere Alle Andre der ute med samme problem.. Lykke til vidre! Ting må jo bære bli bedre etter alt vi har gjort!!! 

    Mvh Tommy

  45. 6-pack
    5 oktober 2009 @ 21:30 | #45

    Hei jeg lurte på om aksjonen mot uetisk behandling av opioid-avhengige kommer til å fortsette eventuellt når og hvor. Dett er i alle fall noe jeg selv kunne tenke meg å støtte, og tusen hjertlig takk for at du som en av bidragsyterne i samfunnet er villig til å støtte oss på denne måten, Lykke til i fortsetelsen med arbeidet ditt.

    Mvh P.arner

    • admin
      6 oktober 2009 @ 01:23 | #46

      Ja, vi kommer til å fortsette med «Sit-in»-aksjoner og markeringer.

      En markering utenfor LAR-Øst er på trappene, og varsles her og på Facebook-gruppen «Berge Liv».

      Sammen med Forening for human narkotikapolitikk har vi en markering utenfor Stortinget kl. 17-19 hver første ønsdag i måneden, dvs i morgen. Det er en minnemarkering for de som har bøtet med livet i kampen med sin heroinavhengighet. Vi minnes drømmene de bar på og legger ned blomster og tenner lys. Vi arbeider for at alle heroinavhengige får erstatningsmedisin innen 6 timer etter kontakt med lege.

      Med vennlig hilsen
      Joe Siri Ekgren

  46. 6-pack
    6 oktober 2009 @ 13:48 | #47

    Hei det var flott å høre, hver første Onsdag i mnd, det er jammen ikke verst at du velger å stå på for oss, helt utrolig, men det skulle vert flere som synes, at det å ikke gi Narkomane rett behandling, var galt. For er det ikke slik at dere som blir Leger plikter å hjelpe noen som er i så sterk nød. Jeg mener er det ikke en slags etikk, eller noen regler som flere burde valgt å følge, eller er det rett og slett et samvitighets-spørsmål. Og i så tilfelle burde jo din være veldig bra/rein. I alle fall kjempe oppmuntrende å se at noen som er i din posisjon velger å ta opp kampen, for det trengs virkelig noen sterke ressurs-personer i kampen for de Narkomanes rettigheter.

    Mvh
    P.arner

  47. R
    18 oktober 2009 @ 02:03 | #48

    jeg ber om hjelp

    .jeg har lest om mange som reiser til belgia el danmark flere ganger i året for de har bare hatt dårlige opplevelser med LAR.
    denne saken min har tatt all for lang tid og gjort for mye skade,det er snakk om livet mitt og hvis det ikke skjer noe i løpet av max 1 mnd så gir jeg etter.jeg er psykisk helt kjørt.her er historien

    » Hei jeg er en ny bruker her,men jeg er en person som trenger HJELP.jeg har siden mars mnd bare kranglet med MARIA el LAR.problemet mitt er..»jeg er en person i 30 årene, når jeg var ca 20 år gammel så tok jeg en veldig sterk lsd tripp og etter dette så fikk jeg en «skade» i hodet. jeg tippet ikke og klarte og ikke have i en evig psykosae.det som skjedde med meg var at jeg ble veldig paranoid og istedet for å føle at f.eks når jenter snakket om meg bak ryggen så trodde jeg før jeg fikk denne skaden att de kanskje snakket positivt om meg og at jeg var kjekk osv,men etter skaden så tror jeg allle ,når de enten snakker,ler eller ser rart på meg så er jeg 100% sikker på at de vil med vondt.

    etter denne episode holdt jeg meg helt rusfri i 3år for jeg skjønte ikke hva som skjedde med meg.etter ca 5 år så ga legen min etter for å gi meg b-preparat,som var rivotriler.og vi hadde prøvd ca 40 forskjellige medisiner før dette.alt fra rispardal til det meste du kan tanke deg,men ingenting funket.før jeg begynte på rivotriler var det ikke snakk om å begynne å jobbe igjen,vi søkte på ung uføre flere ganger,men de mente jeg var ikke syk nok 🙁 .men det jeg ønsket var å jobbe,men dette var ikke muli8g i min sinntilstand.så når jeg var 27år så begynte jeg å kjøpe subutex illegalt og dette gjorde at jeg mer el mindre sluttet å ruse meg.jeg tok tak i livet mitt og jeg har siden den tid blitt forlovet og fått meg en jobb 🙂 🙂

    SÅ kommer det problemet som jeg vil fortelle om .i februar i år så ble jeg innvilget i LAR p.g.a.at jeg kjøpte subutex for nesten 9000 i mnd og dette var et veldig strtess moment for meg,pga av dette og at jeg hadde fått orden på livet så ville LAR hjelpe meg,men jeg måtte slutte på b-preparatene.Jeg viste før jeg skulle avruses på det at jeg kom til å bli veldig syk p.g.a sånn somm jeg hadde det før jeg begynte på rivotriler,men jeg ville prøve.jeg la meg inn på avgiftningen i 5-6uker der jeg var uten rtivotril og de satt meg opp til 70mg metadon.etter disse ukene var jeg så syk at jeg trodde de la gift i maten min og masse annet negativt og for at jeg ikke skulle miste jobben så måtte jeg ta et valg.metadon,el nervemedisin sånn at jeg kan gå på butikken og klare åp gå på jobb.og jeg tok det valgetJeg sluttet på metadonen og reiste hjem for å forberede meg på en kort avgiftning av metafdonen og prøve å komme meg i jogg og se om jeg ville klare det uten metadon el subutex.

    MEN etter 3 dager ringte behandleren min fra LAR og sa at » selvfølgelig skulle de hjelpe meg,vi skulle komme frem til en ordning der begge parter var fornøyde og at jeg kunne jobbe videre med livet mitt» jeg ble selvfølgelig veldig glad for å høre dette og håpet å komme i jobb nokså fort.Vel sånn har det ikke gått.

    det som skjedde var at de satt meg på 70mg som er altfor lite,jeg veier ca 95kg og når en går på  b-preparater så vil det ca utgjør 45 mg pr dag.dette har betyd at jeg den 1 mnd tok medisinene som jeg skulle,uten sidemissbruk,men hver natt sov jeg nesten ikke og 45mg ca var ikke nokk for 24 timer så etter en mnd så begynte jeg å kjøpe morfinpiller,og jeg prøvde å jobbe i to uker,men det gikk bare ikke,dette var før sidemisbruket.Vi har hatt flere møter og jeg har sagt at hvis jeg skal klare og slutte på disse b-preparatene så må jeg finne roen i mitt liv og en god balanse,og laaaang nedtrapping.og dette ble meg og rusbehandfleren min enig om når ho ringte meg 3 dager etter jeg valgte rivotrilene i stedet for metadonen.Jeg har sånn basis gruppe rundt meg,med sosialen ,LAR,arbeidskontoret,psy hjelpepleier og lege»men under denne saken hadde legen min pappaperm» så jeg hadde ingen som kunne fortelle hvor mye rivotril og subutex gjorde for livet mitt.

    Sånn som situasjonen er nå så er jeg nesten helt tilbake i miljøet igjen og jeg har mistet jobben og nesten mistet ho jeg er forlovet med.Jeg kan med handen på hjertet si at jeg har gjort alt de vil jeg skal gjøre og prøvd alt de»LAR» vil jeg skal gjøre.jeg gikk på 10mg rivotril pr dag og gikk ned til 4mg, i håp om at de kunne oke dosen med 20 mg metadon,men nei.jeg måtte slutte helt før de kom til å gi meg en dråpe mer.

    Historien er mye lengrer og jeg kunne skrevet mer,men føler jeg har fått med det som har noe å bety.jeg måtte jobbe hardt fgor å komme inn i systemet igjen sånn at jeg kunne begynne å jobbe og arbeidsgiveren er veldig fornøyd med meg,men dette har tatt lang tid og istedet for at LAR har hjulpet meg har de faktisk gjort ALT vanskeligere for meg.Jeg er en  nakoman og når jeg får disse problemer så tyr jeg til det jeg vet hjelper.så jeg har aldri ruset med så mye som nå og begynner å bli redd for mitt liv.men når jeg sier i basismøtene at jeg holder på å miste jobben og min kjære så er det som de rett og slett ikke hører etter.det blir ikke noe fortgang i saken,og spør jeg om 1 spm så må jeg vente til neste møte for å få svar.og det verste her er at det er meg som blir satt ut som den personen som ikke vill prøve.

    dette har holdt på siden mars og jeg fikk just sparken fra jobb og er veldig fortvilet.for jeg fikk sparken p.g.a. at de mente at nå hadde jeg fått så mange sjanser,men jeg hadde neda ikke kommet meg i jobb igjen,og dette er veldig fortvilende for jeg vil jobbe,men jeg har fra nesten dag 1 sagt at det går ikke an å jobbe på sånn lav dose metadon.og jeg prøvde å jobbe for å se om det ville gå,men det gikk ikke.

    Jeg håper at noen kan komme med noen råd eller kanskje har vært i lignende siyuasjon eller kan hjelpe med noen råd.jeg skal til pasientombudet i morra og legge saken frem der»  eg ønkser å gå på subutex,men bare det at jeg ville det tok ca 3-4 mnd før de kom frem til at det skulle jeg få lov til å få.så jeg har mest ikke lyst til å ha noe med LAR å gjøre for de lovet å hjelpe meg og det har gått den absolutte motsatte vei.og jeg kan med handen på hjerte si at jeg har gjort alt de har villet jeg skulle gjøre,uten om å møte opp på 1nøte.og det ble jeg strafffet hardt for.hvis det er mulig å hente medisinene i andre land,må en betale for de sjøl da????

  48. 6-pack
    18 oktober 2009 @ 16:31 | #49

    Hei Moderator eller Dr , Admin kunne du vere grei å få fjernet fornavnet mitt, når jeg legger igjen en Leave a comment så blir fornavnet og efternavnet mitt vist kan du hjelpe meg å få det fjernet jeg er redd for replisalier fra Lar regimet om de ser at navnet mitt står i sammenheng med en krass kommentar, det hadde vert greit m E-post addr men fornavn og efternavn vil jeg helst ha fjernet, På forhand takk Admin

  49. Ole
    28 oktober 2009 @ 15:00 | #50

    Heisann

    Leser og skriver en del på enkelte sider som handler om rus etc.
    Synes enkelte sider har tapt seg, og faktisk må jeg si at det er dumt det er sånn.
    Prøverå engasjere meg, stille spørsmål for å få temaene til å fortsette, diskusjonene.
    Sammtidig virker det som alt handlerom Oslo,noe jeg synes er synd, da problemet er over hele Norge
    Flere som etterlyser engasjemang i saker, som sagt virker som Oslo er eneste stedetmed problemer, trur ikke folk mener det, men virker sånn for meg.
    Engasjerer meg i min Kommune, fått mye positivt og sammtidig føler jeg har fått gjort noe da flere engasjerer seg.

    Stå på

    Mvh

    Ole

  50. Ole
    28 oktober 2009 @ 15:02 | #51

    Liten ting til

    Bra side Joe, leser mye og tar med meg mye på foredrag etc.
    Vært på noen sider, og denne siden vil jeg si gir meg mest

    Fortsett den fine jobben Joe, all ære til deg

    Ønsker alle en fin uke

    Mvh

    Ole

Comment pages
1 2 2
  1. Ingen tilbakespor enda.